Lovende fornyelser innen psykoterapiforskningen
av Per Nerdrum
I de senere år har det vært en økende kritikk mot nomotetisk forskning (gruppebaserte eksperimentelle studier) som eneste fullverdige forskningstilnærming for å dokumentere effekt og prosess i psykoterapi. Kritikken har særlig vendt seg mot at de såkalte randomized clinical trials (RCTs) er årsaksmessig ”tomme”, at de har lav ekstern validitet og at viktig kunnskap om den enkelte behandlingsprosess går tapt i studiet av grupper. Det er også et alvorlig problem at denne typen forskning bare i noen har fanget den enkelte klinikers interesse.
Utvikling av vitenskapelige prinsipper for studiet av det enkelte kasus kan etter manges mening være en tilnærming til prosess- og effektstudier som kan kompensere for svakhetene i nomotetiske tilnærminger. Prinsippene hentes fra ideografisk forskning; det er det rikholdige og detaljerte i behandlingen av den enkelte som fremheves og studeres. Både kvantitative mål og kvalitative data benyttes til å vurdere resultatene.
Psykoterapiforskeren Robert Elliott (2002) har nylig publisert arbeider som etter manges mening representerer en betydelig forbedring av de vitenskapelige argumenter for bruk av kasusstudier i behandlingsforskningen. Elliott henter inspirasjon fra både tradisjonell behandlingsforskning, fra adferdsteoretiske single-case studier og fra psykodynamiske/ humanistiske tilnærminger. Som andre psykoterapiforskere stiller han tre hovedspørsmål som må besvares.
Kan det dokumenteres at en klient forandrer seg fra før
behandling til etter behandling?
Kan det dokumenteres at forandringen skyldes behandlingen?
Kan det dokumenteres hvilke sider innenfor og utenfor behandlingsprosessen som
har vært av betydning for forandringen?
Forskningen utføres gjennom en omfattende innsamling av data fra klienten og terapeuten. Elliott har utviklet et omfattende argumentasjons- og avveiningssystem for å besvare i alt åtte spørsmål om klienten og behandlingen. De første fire undersøker om det kan påvises at klienten har forandret seg i løpet av behandlingen: 1) Er forandringen triviell evt negativ? 2) Er forandringen uttrykk for statistiske/målemessige artifakter? 3) Er forandringen et uttrykk for relasjonelle artifakter (en takk for hjelpen)? 4) Er forandringen et uttrykk for forventningsartifakter (ønsketenkning)? De siste fire undersøker om forandringene kan være forårsaket av andre faktorer enn selve behandlingen: 5) Skyldes forandringen selvhelbredende forhold? 6) Skyldes forandringen begivenheter utenfor behandlingen? 7) Skyldes forandringen psykobiologiske faktorer? 8) Skyldes forandringen reaksjoner på det å delta i forskning?
Etter nærmere beskrevne kriterier vurderes det omfattende datagrunnlaget i forhold til hvert av disse spørsmålene. Elliott betegner dette som en hermeneutisk prosess, og henter ideer fra medisin og jus for arbeid med vurderinger av bevis som ikke er 100 % entydige. Avgjørelsesprosessen skjer gjennom bruk av medforskere som systematisk argumenterer henholdsvis for og imot det som taler for A: har klienten forandret seg og B; skyldes forandringen psykoterapien. Interesserte henvises til Elliotts publikasjoner. Det er min oppfatning at hans bidrag representerer en lovende og svært viktig brobygging mellom klinikken og den empiriske psykoterapiforskningen.
Elliott; R. (2002). Hermeneutic single-case efficacy design. Psychotherapy Research, 12, 1-21.
Kjell-Petter Bøgwald og Per Nerdrum avholdt i tråd med den nye undervisningsplanen i høst et spesialseminar om forskningsteori og metode for tre videregående seminargrupper. Nettadressen for seminaret er http://psychiatry1.net/moodle