Kan juridiske prinsipper for avveining av bevis brukes i
studier av prosess og resultat i psyko-terapiforskningen?
av Per Nerdrum
George, 61 år gammel amerikaner, henvendte seg til Robert Elliotts behandler- og forsker-gruppe med ønske om behandling for panikkanfall knyttet til å kjøre over broer og å oppholde seg på høyder. Behandlingen var en korttidsorientert prosess/eksperientiell psykoterapi og ble gjennomført som en del av utviklingen av det såkalte Hermeneutic Single Case Efficacy Design. Dette er tideligere beskrevet i denne spalten og har som siktemål å utvikle prinsipper for vurdering av endring og årsaker til (evt) endring hos enkeltkasus i psykoterapi. Bruken av designet er i prinsippet uavhengig av hvilken teori behandleren arbeider etter og har sin basis i omfattende innsamling av kvalitative og kvantitative data om pasienten og behandlingen, og systematisk bruk av pro et kontra argumentasjon om a) har pasienten forandret seg? Og b) skyldes endringen behandlingen? Formen er inspirert av juridiske prinsipper om avveining av bevis gjennom systematisk bruk av to team som hver for seg blir bedt om å være hhv ”affirmative” og ”skeptical”. Teamene skal angi grad av sikkerhet ved vurderingene av til sammen åtte kriterier. 80 % sikkerhet (mot 95 % i bruk av statistiske analyser) regnes som tilstrekkelig for at det enkelte kriterium innfries.
George er særlig interessant fordi de kvantitative og de kvalitative data systematisk pekte i forskjellig retning. Det ”affirmative” teamet støttet seg særlig på kvalitative intervjudata som viste en bedring og at denne var knyttet til behandlingen. Det skeptiske teamet støttet seg mest på de kvantitative data, bla SCL-90, II P og et spesiallaget skjema for nettopp George’s problemer. Disse viste minimal bedring. Det skeptiske teamet mente at bedringen best ble beskrevet som triviell og best forklart som konsekvenser av andre forhold enn terapien. Høyt kvalifiserte klinikere og forskere ga altså hver for seg godt begrunnede argumenter både for og mot bedring. Hva sier metoden om en slik situasjon? Elliott og hans gruppe foreskriver en ytterligere avveining, gjerne med andre ”juryer”. Som i jussen. Dette ble også gjort i George tilfelle. Konklusjonen ble: George var klart bedre av sine problemer. Bedringen skyldtes behandlingen.
Metoden som beskrives er interessant av flere grunner. For det første bør den ha appell til både klinikere og forskere og kan representere en bro mellom klinikerens ideografiske (studere få intenst) og mange forskeres nomotetiske (studere mange systematisk) grunnsyn. For det andre synliggjør den kriterier som kan trene både klinikere og forskere i å utvikle både pro- og kontra argumenter i forhold til sentrale punkter i vurderingen av egen klinikk/forskning. Og for det tredje kan den bidra til å gjenreise kasusstudier som en gyldig vitenskapelig tilnærming til psykoterapiforskning også utenfor klinikernes egne rekker.