Seminar med Nancy McWilliams 18.06.09

av Annikken Olsen

Nancy McWilliams holdt seminar i Oslo 18.juni i år. Ca 100 deltakere var med på et godt gjennomført seminar, faglig, teknisk og matmessig. Innholdet besto av forelesning og en veiledning i plenum. Det følgende er et slags referat eller gjengivelse av noen temaer og begreper hun snakket om.

Nancy McWilliams har vært og er opptatt av personlighetsdiagnostikk innen psykoanalytisk tenkning og tradisjon. Hun uttrykte undring over at ny psykoanalytisk litteratur er fattig på personlighet og dens betydning for patologi. For henne virker det som det er mer interesse for prosess enn for forskjeller og forskjellenes betydning for behandling, men hun understreket at dette inntrykket stammer fra hvordan tematikk framkommer i den skrevne psykoanalytiske litteraturen.

I det aktuelle seminaret var fokus på paranoiditet. Hun er opptatt av paranoiditet og andre fenomener som dynamikk, mer enn som personlighetstrekk eller symptombeskrivelse som i DSM-systemet. Hun refererer til Freuds begreper projeksjon, benektelse og reaksjonsdannelse, og beskriver paranoiditet som en ”tillitspatologi”. Som eksempler nevner hun bl.a. tvang og schizoiditet; De fleste med tvang har områder av livet som er veldig kaotiske, slik at man kan forstå lidelsen som en dynamikk rundt kontroll-ikke kontroll. Tilsvarende for schizoide; disse har også et behov for nærhet og ikke bare tilbaketrekning slik at temaet er strev med denne problematikken.

Hun tenker over hva som projiseres eller benektes, og gir en slags inndeling etter dette; eks ved persekutorisk paranoia benektes og projiseres fiendtlighet, ved paranoid sjalusi enhver form for lengsel som er skambelagt.

Psykoanalytisk ide om utvikling av paranoia:
Ydmykelse. Fusjon-separasjon. Nedverdigelse-latterliggjøring, foreldres mistenksomhet overfor omgivelsene. Pasientene blir overveldet av tillit og nærhet og finner ikke ro verken innen eller utenfor relasjon. Nancy McWilliams tenker seg dette som det verste med paranoia.

Vedr behandling er hun først opptatt av hva man ikke skal gjøre, og mener dette er det viktigste. Det hun nevner er å ikke invitere til regresjon, ikke være for empatisk eller innlevende, ikke være ”abstinent” eller nøytral og ikke være opptatt av tolkninger av projeksjoner.

Det man bør tilstrebe er en holdning av respekt og det hun omtaler som et krevende nivå av ærlighet. Hun understreker betydningen av egenbehandling og at man som terapeut ikke strever for mye med egen ydmykelse. Vedrørende respekt undrer hun seg noe over at det er skrevet mye om empati, men lite om respekt.

Hun nevner selvavsløring og betydningen av å differensiere synet på dette ut fra pasienten. Eksempelvis kan selvavsløring være utålelig for en person med narsissistisk problematikk, men beroligende for en paranoid. Hun er inne på at selvavsløring kan være bedre for en paranoid enn ”psykoedukativ”/normaliserende intervensjon ved at det sistnevnte kan virke nedlatende eller belærende, mens selvavsløring av for eksempel egen aggresjon mot tenåringsdøtre kan virke bedre.

Ellers er hun opptatt av sorg hos disse pasientene. De er ofte ekstremt skamfulle over tristhet og sorg, i den grad at det ikke kan erkjennes. Å ta inn det man ikke har hatt, kan være overveldende, og det må gjøres i små porsjoner.

Nancy McWilliams vektlegger betydningen av personlighetstyper, for eksempel paranoide, og mener det er nødvendig å ha denne problemstillingen med seg i møte med pasienter.

I veiledningen etter lunsj hadde Wenche Sortebogen forberedt et kasus som godt illustrerte klinisk relevante problemstillinger. Kasus ble godt presentert på veldig godt engelsk, og Nancy McWilliams demonstrerte en varm og ivaretakende tilstedeværelse med klargjørende tanker og refleksjoner.

Stor takk til Wenche Sortebogen!

Det generelle inntrykket som tilhører og etter samtaler i pauser og under lunsj var at man gledet seg over Nancy McWilliams form og stil og mente den representerer en åpen, udogmatisk og inkluderende tenkning som vi kan hente inspirasjon fra i tider med til dels sterke motsetninger og heftig debatt. Flere beskrev henne som vennlig, klar og tenkende. Hun er nær klinisk materiale og holdt et langt og godt seminar, godt forberedt, vennlig og humoristisk.

Vi i utvalget takker henne og de fremmøtte for et flott seminar, og vil gjerne ha henne tilbake.