Utdanningen ved Institutt for psykoterapi- Anvendelig Glück ?av Jessica Harnischfeger, kandidat videregående seminar

Jeg er heldig! Så heldig at den norske staten har bestemt seg for å betale for meg – en tysk psykolog – en utdanning som tar mer enn fire år, som koster seminaravgift (om enn til en ganske så moderat pris), gjør at jeg er borte fra jobben og har mindre ressurser, fordi jeg sliter meg ut om kveldene med å transkribere endeløse lydopptak. Når man er så heldig, så synes jeg at spørsmålet om det er et poeng å holde på med denne utdanningen ved Institutt for Psykoterapi, er berettiget.

Selvfølgelig kunne jeg nå si at det absolutt er et poeng fra mitt personlige ståsted. Jeg nyter hver samling! Innføringsseminaret var bra, men for meg var det først i videregående seminar at ting virkelig begynte å falle på plass. Nå har jeg lest så mye, diskutert så mye med gruppelederen og ikke minst seminargruppen min, at jeg føler at jeg kan begynne å bruke begrep fritt, rotere dem i hodet rundt sin egne akse og av og til sågar komme til et nytt, eget poeng! Jeg forestiller meg at mange som har gått hele utdanningen kjenner igjen følelsen av intens glede, når man, etter å ha lest noen få linjer av en ny artikkel allerede vet hvilken psykoanalytisk retning forfatteren tilhører, eller forstår et begrep eller et teoretisk poeng nesten med en eneste gang. Man begynner å bli ”husvarm” i en hel tankeverden. Det er fantastisk.

Jeg kunne også si, at jeg synes at utdanningen krever mye, men er likevel absolutt overkommelig og godt tilrettelagt, selv om man går gjennom et turbulent svangerskap og føder et barn underveis! (Og her vil jeg tilføye at jeg synes dette er viktig, at kvinner kan ta denne utdanningen FØR barna er store. Det kan de, tro meg.) Det spørs bare om den norske staten synes de aspekter jeg hittil har fremhevet var særlig viktige. For sykehuset hvor jeg er ansatt, er antakelig det eneste virkelig relevante spørsmålet om det jeg lærer og blir utdannet til er anvendelig i arbeidet mitt. Og dette er faktisk et spørsmål som krever et mer differensiert svar.

Alle som jobber i en poliklinikk eller på en post i dagens psykisk helsevern, vet at det ikke er et sted hvor det er lett å drive noe som ligner på et ordentlig terapiforløp innenfor vår tradisjon. Vi har lite rom for å gi timer, for å følge opp og ikke minst for å reflektere over en pasientsak. Mange kjenner seg antakelig igjen i det evinnelige dilemmaet mellom å stå overfor veldig komplekse saker og måtte gi forenklete, ofte endimensjonale svar. Vi vet alle at vår form for terapi fremfor alt krever det vi har så lite av på sykehuset, nemlig tid.

Men jeg mener det er viktig å ikke miste av syne at noe av det unike ved psykoanalysen er at den ikke bare formidler en teknikk. Når man utdanner seg ved IFP lærer man minst av alt praktiske grep á la ”hvordan å behandle en fobi”. Vi lærer først og fremst en måte å tenke på. Og dette gjør at vi forhåpentligvis er svært fleksible. Vi kan nemlig tenke psykodynamiske tanker innenfor en hvilken som helst setting, det være seg en enkeltstående samtale eller et terapiforløp over flere år med en pasient som ligger på benk og kommer tre ganger per uke. Selv om vi kanskje har tro på at det finnes mer eller mindre heldige rammer for møtet med pasienten, kan vi bruke det vi tenker om mennesket og dets psyke også under de mest uheldige omstendigheter.

Siden jeg mener at tenketreningen egentlig er det viktigste ved utdanningen vår, vil jeg komme med en liten appell her. For å kunne være så fleksibel som jeg beskrev ovenfor, mener jeg at man må ha øvd seg mye i å tenke psykodynamisk. Og jeg mener at dette burde overprøves. Jeg innrømmer at min kulturelle bakgrunn har noe med saken å gjøre, men jeg er for at vi ikke avslutter utdanningen uten å på en eller annen måte å bli ”hørt” i det vi har lært. Det hadde vært fint om vi som er kandidater kunne få som oppgave å legge frem minst ett kasus foran en gruppe av mer erfarne kolleger, slik det er lang tradisjon for ved andre institutter som det er naturlig at vi sammenligner oss med. Jeg tviler ikke på at våre veiledere stort sett kan bedømme om vi har lært det vi burde etter videregående seminar. Men jeg synes at det å måtte legge frem noe gjennomtenkt foran et mer uavhengig utvalg hadde vært noe som virkelig fikk oss til å øve oss i strukturert psykodynamisk tenkning.

Om denne appellen blir hørt eller ei, så er svaret nummer ett helt klart: Ja, det vi lærer er så absolutt anvendelig og formålstjenlig når man jobber i psykisk helsevern i dag.

Svar nummer to er like positivt, men jeg er ikke fullt så sikker på at sykehuset mitt blir fornøyd. Jeg tror nemlig at det å lære seg å tenke psykoanalytisk gjør en mindre villig til å bare underkaste seg oppleste og vedtatte sannheter. Og det kan være ganske så viktig, om enn ubekvemt i en sykehushverdag! Freud sier i ”Das Unbehagen in der Kultur”: ”.... die Absicht, dass der Mensch glücklich sei, ist im Plan der „Schöpfung“ nicht enthalten.“ ("Hensikten at mennesket skal være lykkelig, er ikke innbefattet i ”skapningens” plan." (min oversettelse))

Det kan så være, og heldig er også bare én betydning av ordet ”glücklich”, men jeg er altså heldig, og litt ”glücklich” også, fordi jeg får lov å utdanne meg ved Institutt for Psykoterapi!