PSYKOANALYTISK KLOKSKAP
Per-Einar Binder
Bokanmeldelse av Nancy McWilliams (2004) sin bok ”Psychoanalytic psychotherapy. A practioner’s guide”.
Noen bøker kan best anmeldes etter å ha rukket å bli et par år. Nancy McWilliams innføringsbok om psykoanalytisk terapi er blant disse. En slik bok skal ikke bare leses, men anvendes. Og i mitt tilfelle, har jeg i tillegg til å anvende bokens tanker i forhold til egen praksis også brukt dem når jeg har undervist i psykoanalytisk terapi. Jeg kom over ”Psychoanalytic psychotherapy. A practioners guide” da jeg lette etter ny pensumbok til kurs i dynamisk psykoterapi ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen. Da jeg så at Nancy McWilliams hadde utgitt en bok med en slik tittel, ble jeg straks forventningsfull. McWilliams representerer en jordnær og integrativ klinisk stemme i samtidens psykoanalyse, hun er en som kan finne konstruktiv bruk av både Otto Kernberg, Stephen Mitchell, moderne prosessforskning og utviklingspsykologi. McWilliams er opptatt av å både kunne gjøre bruk av den diagnostiske ”karakter”-dimensjonen som jo egopsykologien har best utarbeidet, og den fleksible prosessorienterte og følelsesnære kliniske arbeidsmåten som den relasjonelle psykoanalysen har utarbeidet.
McWilliams arbeider som psykoanalytiker i New Jersey. Forut for denne boken har hun skrevet to bøker om psykoanalytisk diagnostikk og kasusformulering som er oversatt til mer enn ti språk (McWilliams,1994; 1999). Hun er medredaktør for den nye Psychodynamic Diagnostic Manual og underviser ved Rutgers University. Hun har sin psykoanalytiske utdannelse fra National Psychological Association for Psychoanalysis i USA, og er i dag også æresmedlem av American Psychoanalytic Association.
Jeg tok med meg ”Psychoanalytic Psychotherapy” på en togreise – hvor timene gikk fort og boken raskt ble lest fra perm til perm. Jeg kunne konstatere at jeg rett og slett hadde en psykoanalytisk ”page-turner” i hendene. McWilliams har lykkes i å skrive en annerledes lærebok i psykoanalytisk psykoterapi. Hun begynner rett på, med å beskrive hva hun tenker er selve kjennetegnet ved psykoanalytisk forståelse: At det er en måte å forstå livet på hvor kompleksiteten og undringen taes i vare, hvor følelser og fantasi gis en egenverdi og hvor disse fenomenenes mangetydighet og mangfoldighet blir respektert. McWilliams fremhever at den psykoanalytiske måten å forstå tilværelsen ikke passer for alle – det vil først og fremst være noen av oss som føler oss hjemme i denne måten å tenke om livet. Og hun fremhever betydningen av å ikke se psykoanalysen som ”overlegen” andre måter å både forstå og å jobbe på. Psykoanalytisk terapi skal være en mulighet for grupper av klinikere og pasienter. Nancy McWilliams nærmer seg i boken psykoanalytisk terapi først fra terapeutsiden, og tar for seg hvordan man forbereder seg på å drive terapi gjennom veiledning og egenbehandling. Hun er her åpenhjertig på dilemma som kan oppstå underveis, og gir også noen tips på hvordan den vordende terapeut kan håndtere dem. Derfra går hun videre og tar for seg hvordan pasienten kan forberedes på psykoanalytisk terapi, og vektlegger her forhold som er særdeles viktig i dagens terapivirkelighet: Pasienten trenger å bli tilstrekkelig innformert om hva terapien går ut på, både fordi pasienten trenger å ta stilling til om hun eller han ønsker denne terapiformen, men ikke mindre vesentlig for å kunne etablere trygghet og en god terapeutisk allianse. Deretter går hun videre og drøfter rammene for terapi, og de nødvendige profesjonelle grensene for virksomheten. Dette gjør hun på en åpent drøftende og udogmatisk måte, hvor rammene ikke primært defineres som et sett regler, men som et sett praktiske ordninger og ritualer som både skal beskytte pasienten og terapeutens integritet, og ikke minst legge gode vilkår for det terapeutiske endrings og utforskningsarbeidet. På bakgrunn av dette drøfter hun blant annet spørsmål som både handler om tidsmessige rammer, beskyttelse av terapeutens privatliv, spørsmål om pasienten kanskje trenger andre former for behandling enn den psykoanalytiske (og det mener hun mange pasienter også gjør). Videre drøfter hun bruk av benk, spørsmål om når selvavsløring er på sin plass, og hvordan terapeuten kan håndtere seksuell tiltrekning (på begge sider av relasjonen). Når McWilliams går derfra til å gi en innføring i selve den psykoanalytiske terapiprosessen, begynner hun interessant nok med å undersøke hva det vil si å lytte til pasienten, og hva det vil si å snakke til pasienten. Dette gir grunnlag for en jordnær innføring i hva psykoanalytisk arbeid går ut på. Hun gir mange referanser til ledende psykoanalytikere. Men hun gjør det uten sjenerende bruk av sjargong selv om tema som ”overføring” og ”motover-føring” her hele veien ligger langt fremme. McWilliams holder fokus på det konkrete arbeidet, hvor den enkelte pasient og den enkelte terapeut alltid har sin unike særskilthet. Hun forklarer den vordende terapeut hvordan arbeidet kan gjøres, men holder samtidig alltid fast ved et ”det kommer an på”. Et stykke ut i boka gir hun to relativt utfyllende og illustrerende kasusillustrasjoner. En av illustrasjon-ene er med en psykisk sett relativt svakfungerende pasient, en med en relativt høytfungerende. De relasjonelle aspektene ved terapiprosessen blir åpenhjertig beskrevet, også analytikerens til tider svært krevende, men samtidig fruktbare arbeid med følelsene som blir vekket i motoverføringen. Boken avslutter med to kapitler om berikende muligheter og farer knyttet til det å arbeide som psykoterapeut, og hun vektlegger her sterkt viktigheten av psykoterapeutens egenomsorg i dette til tider svært emosjonelt krevende yrket.
Boken skiller seg fra andre introduksjoner i psykoanalytisk terapi ved at den ikke primært er delt inn etter kjernebegreper som overføring, motoverføring, tolkning, motstand etc. Dette er både en svakhet og en styrke. Begrepene er forklart litt her, litt der, og de som ønsker en systematisk teoretisk oversikt over dem bør nok se til et annet verk. Men denne ”svakhet” blir også noe av bokens styrke – det er terapeuten, pasienten og det som skjer mellom dem som danner forgrunn, begrepene står mer i bakgrunnen og trekkes frem der de trengs som redskap som å forstå. Således får boken et organisk uttrykk, ikke ulikt den terapeutiske prosessen selv. Og tilbakemeldingen fra vordende terapeuter her ved fakultetet indikerer at boken er noe de lett får et personlig forhold til, vi får tilbakemeldinger om at den rett og slett er en ”veldig spennende og engasjerende bok”. Og det bør en innføring i psykoanalytisk terapi være. For det er et veldig berikende og engasjerende arbeid.
McWilliams, N. (1994). Psychoanalytic Diagnosis: Understanding Personality Structure in the Clinical Process. New York: The Guilford Press.
McWilliams, N. (1997). Psychoanalytic Case Formulation. New York: The Guilford Press.
McWilliams, N. (2004). Psychoanalytic Psychotherapy: A Practitioner’s Guide. New York: The Guilford Press.
Alliance of Psychoanalytic Organizations (2006). Psychodynamic Diagnostic Manual.