BERLIN OG PSYKOANALYSEN 1907 – 2007
Noen hovedlinjer - i relasjon til utviklingen i Norge
Tormod Knutsen


I november 1907 etablerte den tysk-jødiske legen Karl Abraham (1877-1925) en psykoanalytisk praksis i Berlin. Han var blitt oppmuntret til dette av selveste Freud, som på sin side mente dette var et viktig skritt for den videre utbredelsen av psykoanalysen. Abraham hadde i flere år vært oppmerksom på Freuds psykoanalyse og hadde arbeidet på Bürghölzli-klinikken i Sveits hos Eugen Bleuler og Carl G. Jung. Han ble gjennom dette blitt introdusert for Freud. I 1908 danner han en psykoanalytisk arbeidsgruppe – senere forening - i Berlin. Når den Internasjonale psykoanalytiske foreningen (IPV / IPA) dannes i Nürnberg i 1910 med Jung som første president, blir Berlin-foreningen dennes første medlemsorganisasjon. Selv om forholdet til Abraham var nært både menneskelig og faglig, anså likevel Freud Jung som sin ”kronprins”. Freud mente Jung kunne bli en viktig faktor i å gjøre psykoanalysen akseptabel for germanerne. (Falzeder 2002, Gay 1988). I 1913 kom det til et brudd mellom dem – hovedsakelig basert på teoretisk uenighet. Max Eitingon (1881– 1943) en velstående hviterussisk jødisk lege – hadde allerede i 1907 besøkt Freud og hadde vært sammen med ham på reiser bl.a. til Firenze og Roma. Han gikk bokstavelig talt i læreanalyse hos Freud i 1909, på deres ”abendlichen Spaziergängen”. Samme år flyttet Eitingon til Berlin og sluttet seg til Abrahams gruppering i 1909 (Tögel 2006, Brecht et al 1985).

1920 – 1933: Pionértid og institusjonalisering
Etter 1.verdenskrig fikk psykoanalysen en oppblomstring, bl.a. ved at den kunne vise til en effektiv behandling av krigstraumer. Berliner Psychoanalytische Institut (BPI), under ledelse av Abraham, Eitingon og Ernst Simmel ble dannet i 1920 for å ivareta av psykoanalytikerutdanningen. Hanns Sachs (fra Wien) ble engasjert som læreanalytiker. I tillegg åpnet en psykoanalytisk poliklinikk, finansiert av Eitingon, hvor ”vanlige folk” kunne ha råd til å gå i psykoanalyse. Slik kunne også kandidatene få tilgang på analysander til sine ”kontrollanalyser”. En psykoanalytisk klinikk (Sanatorium Schloss Tegel) ble etablert 1928 under ledelse av Simmel, hvor det man i dag ville betrakte som personlighetsforstyrrelser og avhengighetstilstander (alkohol, narkotika, gambling) ble behandlet. Miljøet i Berlin var helt unikt i psykoanalysens historie og ga støtet til videreutviklingen av psykoanalytisk teori, teknikk og forskning. Utdanningen ble systematisert til den tre-delte modellen (lærebehandling, veiledete behandlinger, seminarundervisning) som har vært i bruk innen psykoanalytiske institutter frem til nå . Innen teoriutviklingen var man opptatt av bl.a. ego-psykologi og karakterbegrepet, objektrelasjonstenkning, traumatologi og psykosomatikk. IPA arrangerte sin 7.verdenskongress i Berlin i september 1922 – for øvrig den siste kongressen Sigmund Freud selv deltok på, og hvor han presenterte et utkast til de første kapitlene i ”Das Ich und das es” (1923). Da Abraham døde 1925, var dette et stort tap for miljøet og hele psykoanalysen, men samtidig sto det kompetente analytikere ”i kø” for å overta hans oppgaver. Året etter skiftet berlinerforeningen navn til Deutsche Psychoanalytische Gesellschaft (DPG) (Brecht et al). Hovedparten av de analytikere som i kortere eller lengre tid preget - eller ble preget av - miljøet ved Berlin psykoanalytiske institutt emigrerte (de fleste pga jødeforfølgelsen) og ble toneangivende i utviklingen av psykoanalysen på sine nye hjemsteder (f. eks. Melanie Klein, Franz Alexander, Alice og Michael Balint,Hanns Sachs, Siegfried Bernfeldt, Annie Reich, Wilhelm Reich, Otto Fenichel, Ernst Simmel, Sándor Radó, René Spitz, Karen Horney, Edith Jacobsohn, Erich Fromm, Frida Fromm-Reicmann, Paula Heimann, Max Eitingon, Theodore Reik, Sandor Ferenczi, Sabina Spielrein) (Brecht et al). Det dreide seg om å bygge opp institutter og utdanningsprogram etter modell av BPI, men også med utvikling i forhold til metapsykogi og behandlingsteori/-teknikk, noe som førte til at flere trakk seg eller ble ekskludert fra IPA. Mange psykoanalytikere var politisk engasjerte på venstresiden (Simmel, Fenichel, Reich), og miljøet tiltrakk seg kandidater fra mange land, bl.a. Norge, også av den grunn (Waal 1991). Instituttet i Berlin hadde en åpen politikk i forhold til spørsmålet om ”leganalyse”, dvs. om andre enn leger kunne drive psykoanalytisk arbeid. Flere av ikke-medisinerne fikk problemer med dette etter emigrasjonen. Særlig gjaldt dette USA.

1933-1945: Nazifisering og antisemittisme
I 1933 var 2/3 av psykoanalytikerne i Berlin jøder, og foreningen ble ledet av Eitingon. Nazistene anså psykoanalysen som en ”entartet” vitenskap. Freuds bøker ble brent. Lover ble vedtatt som forbød jøder å inneha ledende stillinger i bl.a. medisinske organisasjoner. Psykoanalytikerne skjønte at de med sin jødiske dominans ikke ville ha noen fremtid i Hitlers Tyskland. ”Ariske” psykoanalytikere (Carl Müller-Braunshweig, Felix Boehm, Harald Schultz-Hencke) – delvis i forståelse med den internasjonale foreningen (Jones) – hestehandlet med de nazistiske helsemyndighetene: Det psykoanalytiske instituttet kunne fortsette – prisen var at de jødiske medlemmene og kandidatene enten ble ekskludert eller tvunget til å melde seg ut (Goggins & Goggins, Brecht et al). Selv om Hitler-regimets politikk var tydelig mht. både jøder og psykoanalyse, er det likevel grunn til å undres over den iver de ”ariske” analytikerne utviste i sine anstrengelser for å gjøre ”sine hoser grønne” for myndighetene. F. eks. skrev Müller-Braunschweig (oktober 1933) i den nazistiske ukeavisen Reichswart om ”Psychoanalyse und Weltanschaung”, hvor han mente at psykoanalysen kunne tilpasses de krav den ”nye tiden” satte til den enkelte. Språklig ble innholdet ble renset for ”jødiske” uttrykk slik at det ble tilpasset den germanske rasen, f eks. ble ”ødipal-komplekset” erstattet med ”familiekomplekset”. Hitlers ”Mein Kampf” ble pensum i utdannelsen. Det ble holdt forelesninger om rasehygiene og arvelighetslære. I praksis var det psykoanalytiske miljøet i Berlin ”judenrein” allerede mot slutten av 1935, mens jødiske leger for øvrig ble fratatt autorisasjonen i 1938 (Lorenz 2003). Ca.100 jødiske psykoanalytikerne og kandidater klarte bl.a. med hjelp fra IPA å flykte til andre europeiske land og USA; 15 skulle ende sine liv i konsentrasjonsleire

Samtidig arbeidet andre med å skape en ny tysk psykoterapi (Deutschen Seelenheilkunde) (Cocks 1997). Psykiater Hermann Mathias Göring – fetter av feltmarskalk Göring - og C.G.Jung var to sentrale aktører. Denne psykoterapien – frigjort fra læren om det jødiske undermenneskets seksuelle konflikter – skulle hjelpe individer fra den overlegne ariske rasen med sine psykiske problemer, slik at individene kunne fortsette å tjene ”fellesskapet” i arbeid, krig og reproduksjon av rasen. Göring utnyttet sine nære relasjoner til maktapparatet, og en ny organisasjon – ”Deutsches Institut für psychologische Forschung und Psychotherapie” – det s.k. Göring-instituttet – ble dannet. Frem til - 45 sto det for utdanning av psykoterapeuter, behandlingsforskning, samt poliklinisk virksomhet overfor befolkningen, med spesialoppgaver for militæret (Luftwaffe), bl.a. lederutvikling. Det tilkom betydelige økonomiske tilskudd fra det offentlige (Deutsche Arbeitsfront og Reichsforschungsrat). DPG hadde frem til 1936 en relativt selvstendig posisjon innen instituttet. Foreningen ble oppløst i 1938 (etter Anchluss av Østerrike), og fortsatte da som ”Arbeidsgruppe A” innen Göring-instituttet. Kontakten med IPA ble brutt.Görings visjon var å etablere en nazistisk psykoterapiorganisasjon i hele det okkuperte Europa. Således var han også i Oslo for å overtale de norske psykoanalytikerne til å gå inn i denne organisasjonen. Harald Schjelderup, som var formann, været denne faren for nazistisk infiltrasjon og oppløste den norske foreningen umiddelbart (Alnæs).

Ingen av terapeutene ved Göring-instituttet ble dømt for krigsforbrytelser. Én psykoanalytiker (Rittmeister) ble henrettet som medlem av en motstandbevegelse (1943). De ledende personene – og de med ambisjoner i den retning - samarbeidet aktivt med myndighetene, og noen var også medlemmer av NSADP. De fleste forholdt seg sannsynligvis i passiv resignasjon til den politiske realitet og mente at de bare gjorde det de var nødt til, og at de ikke hadde noe valg. I tillegg opplevde nok mange av psykoanalytikere at de hadde reddet psykoanalysen gjennom de harde årene med nazismen, og de skjønte i liten grad den kritikken som kom etter krigen. En antar at pasientbehandlingen ved Göring-instituttet generelt holdt god standard; psykoanalyse ble også på et vis praktisert av privatpraktiserende analytikere tilknyttet instituttet. Det er imidlertid ikke funnet noen arkiver fra denne tiden, da bygningen som huset instituttet i Keithstrasse 41 ble fullstendig ødelagt under de siste kampene om Berlin. Men like fullt arbeidet terapeutene under en ledelse med en nazi-moralsk holdning som gikk ut på at den som ikke kunne helbredes, var en byrde for samfunnet og ikke hadde livets rett. Psykiateren Herbert Linden – sentral i nazistenes ”eutanasi” på flere hundre tusen ”uhelbredelige” psykiatriske pasienter (det s.k. T4-programmet) – satt også i ledelsen av Göring-insituttet og hadde undervisningsoppgaver der. Om noen av de uhelbredelige psykoterapipasientene ble drept, vites ikke med sikkerhet. Men mye kan tyde på at de moralske verdier ble endret i nazistisk retning, f.eks. skal Boehm på et prinsipielt grunnlag ha akseptert dødsstraff for ”uhelbredelige homoseksuelle”.

1945 og etterkrigstiden: Gjenoppbygging, splittelse og oppgjør med fortiden
Göring døde av tyfus i russisk fangenskap; Linden tok sitt eget liv (Cocks 1996). De tyske psykoanalytikere og psykoterapeutene kom raskt i gang med å reetablere seg – både i sine terapeutiske virksomheter og organisasjonsmessig. Allerede 4.mai 1945 – flere dager før kapitulasjonen – etablerer Schultz-Hencke og Werner Kemper ”Institut für psychotherapie”, som skulle favne de ulike retninger. Psykiske plager ble likestilt med somatiske sykdommer mht. refusjoner fra ”trygdekassen”, slik at psykoterapi og psykoanalyse kunne praktiseres. Deutshe Psychoanalytische Gesellshaft (DPG) ble reetablert på et møte i oktober 1945, med 17 medlemmer, bl.a. Müller-Braunschweig, Schultz-Hencke, Dräger, Kemper, Scheunert, og Astri Ortner (Brun)(Maetze 1971). Ganske snart utviklet det seg et anstrengt forhold mellom Müller-Braunscweig og ”neoanalytikeren” Schultz-Hencke. Denne striden hadde startet allerede i slutten av 20-årene, og blusset nå opp i kjølvannet av krigen og nazismen. DPG ble splittet 3. desember 1950. Et mindretall under ledelse av Müller-Braunschweig brøt ut; de hadde da allerede dannet en ny ”freudiansk”forening (Deutsche Psychoanalytische Vereinigung, DPV), og som ble akseptert av IPA i 1951.(Brecht et al 1985). DPG deltok senere i opprettelsen av International Federation of Psychoanalytic Societies (IFPS) i 1960 – sammen med bl.a. Erich Fromm, som også var blitt ekskludert fra IPA i 1950. Denne splittelsen av Berlins – og verdens - psykoanalytiske miljø skyldtes delvis læringsmessige spørsmål, om i hvilken grad Freuds metapsykologiske teorier (libidoteorien) og behandlingsteknikk kunne revideres (Thomä & Kächele 1985). Men splittelsen kan også ses på som utslag av å fortrenge en ubehagelig del av psykoanalysens historie (Frosch 2005). Den gamle foreningen og særlig Schultz-Hencke ble syndebukkrollen som kollaboratører og nazifiserte, mens Müller-Braunschweig – han døde i 1958 - på forunderlig måte raskt ble ”frikjent” for sin fortid. Dette til tross for at en rapport til IPA omkring psykoanalysen i nazi-Tyskland, beskrev hans karakter som svært tvilsom, dog en grad mildere enn Boehm, som ble karakterisert som gjennomkorrupt (Goggins&Goggins 2001).

Berlin var delt i to fra 1945 – 1990; muren ble som kjent reist i 1961. Psykoanalysen hadde i Øst-Berlin og senere DDR status som uønsket. Stalin hadde allerede i 1936 forbudt psykoanalytisk virksomhet i Sovjetunionen, da dette ble oppfattet som en borgerlig syssel og dens teorier ikke forenlig med sosialismen. I de første årene etter krigen var det likevel en viss åpning for de psykoanalytiske ideene i den russisk-okkuperte delen av Berlin. Schultz-Hencke var dosent og foreleste om sin psykoanalyse ved Humboldt-universitetet, og arbeidet frem til sin død i 1953 for at psykoterapien skulle få en plass i også denne delen av Tyskland. Müller-Braunsweig ble derimot tilknyttet det nye Freie Universität i vest-sonen . Ingen av psykoanalytikerne som hadde emigrert på 30-tallet, skulle noensinne komme tilbake til Berlin for å slå seg ned der.

IPA avholdt i 1985 sin kongress for første gang i (Vest-)Tyskland etter krigen – i Hamburg. Dette var et kompromiss, i og med at Berlin opprinnelig ble lansert som vertsby. Men dette vakte store protester fra de jødiske psykoanalytikerne, og forslaget ble nedstemt (Cocks 1997). Berlin sto som selve symbolet på nazismen og holocaust, mens Hamburg ble oppfattet som en mer liberal by. Behovet for å gjøre opp med fortiden har preget hele det tyske samfunn siden 60-tallet (Thomä & Kächele 1985, Frosch 2005). Hamburg-kongressen virket som en katalysator for denne prosessen (Brecht et al 1985). I tiden etter dette er en rekke tyske, engelske og amerikanske rapporter er senere publisert (Cocks, Goggins&Goggins, Frosh), og psykoanalysens skjebne under Hitler-Tyskland og Göring-instituttet er blitt underkastet ny og kritisk gransking. Et paradoks er at en av grunnleggerne av foreningen i Hamburg, Gerhard Scheunert, og leder av DPV fra 1956-64, var en av de få psykoanalytikere som hadde vært medlem av nazi-partiet .

Berlins betydning for utvikling av psykoanalysen og psykoterapien i Norge
Det psykoanalytiske miljøet i Norge har i stor grad blitt preget av impulser fra Berlin. Norske psykoanalytisk interesserte leger og psykologer oppholdt seg i kortere eller lengre tid i Berlin på slutten av 20-taller og begynnelsen av 30-tallet, og de deltok i deler av utdanningen. Noen fullførte hele utdanningen og fikk medlemskap i DPG. I forbindelse med fremvoksten av nazismen og Hitlers maktovertagelse i januar 1933, kom flere av de jødiske (og venstreorienterte) analytikere til Norge. Otto Fenichel – marxist og freudianer og som ble sekretær i ned nye Dansk-Norske foreningen i 1934 - og Wilhelm Reich er oftest de man tenker på av disse ”berlinere”. Begge fikk stor påvirkning av det norske miljøet. Reich hadde blitt ekskludert av Berlin-foreningen av Müller-Braunshweig i forståelse med IPA (L.R.Rubin 2003), og ble selv ikke medlem av den norske foreningen. Men han hadde utvilsom stor innflytelse i det norske miljøet (Alnæs; Dahl 2007), og det kom også til en splittelse i foreningen før krigen. Reich ble som kjent tvunget til å forlate Norge i 1939. Denne Reich-tilknytningen har vært tillagt stor vekt når det gjelder å forstå hvorfor Norsk psykoanalytisk forening etter krigen ikke ble gjenopptatt som IPA-medlem. Alnæs bruker uttrykket ”Reichs skygge hviler over foreningen” for å beskrive dette. Men kanskje dette også er blitt en myte? Flere andre faktorer – hvor ”arven” fra Berlin er åpenbar - synes å kunne ha vært av minst like avgjørende betydning.:
Brødrene Harald og Kristian Schjelderup var i Berlin 1932-33 og gikk i læreanalyse hos Harald Schultz-Hencke – nettopp den mannen som utviklet ”neopsykoanalysen” og som ble stående så sentral i det store skismaet i Berlin rundt 1950. Schultz-Hencke ble allerede i 1929 fratatt sine læreoppgaver ved Berlin-instituttet, pga. sine ”avvik” både mht. teori og teknikk. Harald Schjelderup (1941) fremhever hans tenkning som utdypelse og korreksjon av både Freud og Reich.. Alnæs (1996) kommenterer at Schjelderups praksis med å gjennomføre læreanalyser med bare to timer ukentlig, ble tillagt stor vekt i negativ retning av IPA, sannsynlig var dette mer inspirert av Schultz-Hencke enn Reich. Kristian Schjelderup – biskop i Hamar fra 1947 – var i tillegg til denne påvirkning av Schultz-Hencke, også i sin religiøse søken en stor beundrer av den ”ny-hedenske” trosbevegelse i Tyskland og særlig dens leder Wihelm.Hauer, som senere ble medlem av NSADP og SS. (Emberland 2003) Hauer hadde en viss tilknytning til den tyske psykoterapibevegelsen (Göring; Jung, J.P.Schultz) fra begynnelsen av 30-årene, gjennom en felles opptatthet av Østens mystikk og yoga. Nå ble ikke Kristian Schjelderup noen toneangivende psykoanalytiker i Norge etter 1938 (autorisasjonsloven), men han var med og startet den norske psykoanalytiske foreningen i 1934, og har oversatt sentrale deler av Freuds verker til norsk (1929, 1934). Trygve Braatøy (1954) er til dels også kritisk til Freud og opptatt av Reichs ideer. Men han viser også nært slektskap til Schultz’ tenkning (autogen trening, muskulær spenning / avslapping), og også ikke helt ”stuerene” analytikere som Franz Alexander og Ferenczi - begge sentrale aktører ved Berlin-instituttet på 20-tallet.

Og så var det denne nevnte splittelsen av DPG og opprettelsen av DPV og den generelle utviklingen innen IPA på 50-tallet, med vekt på Freuds driftsteori og ego-psykologi, til dels med avstandstagen til andre teoretikere. I Norge fikk vi også en tilsvarende splittelse av den psykoanalytiske bevegelsen og som endte med opprettelsen av Institutt for psykoterapi i 1962 (Holm & Hundevadt 1995). IFP ble senere medlem av IFPS, mens Norsk psykoanalytisk forening er gjenopptatt som medlem av IPA (fra 1975). Flere tidligere ”berlinere”, først og fremst Fromm og Fromm-Reicnmann, kom til å spille en viktig rolle for den faglige utviklingen ved IFP, samtidig som flere av de norske læreanalytikerne ved psykoanalytisk forening utover fra 60-tallet også hadde sin utdannelse fra Berlin: Hjørdis Simonsen og Astri Brun, begge medlemmer i DPG fra 1935,og Finn Hansen, medlem i DPV fra 1959 (Alnæs).

2007.
Den 45. IPA- kongressen ble arrangert i Berlin under temaet: Remembering, Repeating and Working-Through. Det å vite om fortiden er en forutsetning for å gjennomarbeide de aktuelle problemstillinger psykoanalysen og den psykoanalytiske psykoterapi er opptatt av. Det være seg teoretiske, kliniske, organisatoriske, utdannelsesmessige og forholdet til samfunnet for øvrig, inklusive de verste forbrytelser mot menneskeheten. Psykoanalysens skjebne i Berlin inneholder det meste av dette.

Litteratur:
Alnæs, Randolf: Psykoanalyse mellom psykiatri og psykologi, Høyskoleforlaget 1996 Braatøy, Trygve: Fundementals of Psychoanalytic Technique, New York / London 1954.
Cocks, Geoffrey: Psychotherapy in the Third Reich, New Brunswick(USA) / London, 1997
Dahl, N.L.: Psykoanalysen i søkelyset. To spennende møter i Norsk psykiatrisk forening 1937-1938. Psykiateren nr. 2, 2007
Emberland, T.: Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945. Oslo 2003
Falzeder, E. (ed.): The Complete Correspondence of Sigmund Freud and Karl Abraham, Karnac London 2002
Frosch, Stephen: Hate and the “Jewish Science”, Palgrave Maxmilliam, USA/GB 2005
Gay, Peter: Freud. A Life for Our Time, London 1988
Haugsgjerd, S.: Grunnlaget for en ny psykiatri, Oslo 1986
Holm, Kari & Hundevadt, Egil: Institutt for psykoterapi 1962-1994. Oslo 1994
Lorenz, Einhart: Veien mot Holocaust, Pax forlag, Oslo 2003
Rubin, Lore Reich: Wilhelm Reich and Anna Freud: His expulsion form Psychoanalysis. Int Forum of Psychoanal, 12, 2003, pp 109-117
Maetze, G. et al: Psychoanalyse in Berlin. Beiträge zur Geschichte, Theorie und Praxis. 1971
Thomä, H. & Kächele, H. :Psychoanalytic Practice. Principles. (Introduction), 1985
Tögel, Christfred: Freud und Berlin, Berlin 2006
Waal, H.: Nic.Waal, Oslo Pax 1991