Identitet og utdanning

av Tor Jakob Sandvik

Institutt for Psykoterapi har fra begynnelsen hatt en bred psykoanalytisk og psykodynamisk orientering. Den viktigste oppgaven for Instituttet er å utdanne leger og psykologer i psykoanalytisk psykoterapi. Offentlig sektor, i første rekke psykiatriske institusjoner, skulle få nytte av denne terapiformen gjennom Instituttets utdanning. I vedtektene står det at Instituttet skal formidle undervisning også overfor andre interesserte grupper og institusjoner. Det er nå et fast utvalg som arbeider med dette.

Utdanningen ved Institutt for Psykoterapi er basert på samme modell som andre psyko-analytiske institutter: seminar, veiledning, lærebehandling. Mer erfarne kolleger lærer opp mindre erfarne: en lærlingmodell. Personlig og profesjonell identifisering er uunngåelig implisert i modellen. For mange institutter omkring i verden er det et mål med utdanningen å bli psykoanalytiker, en yrkestittel med høy internasjonal anerkjennelse.

Institutt for Psykoterapi tilbyr ikke denne eller lignende titler. Psykoanalytisk identitet er heller ikke uproblematisk (Schafer 1979). Noen mener fokuseringen på spørsmålet hva som er og ikke er psykoanalyse og hvem som kan eller ikke kan kalle seg psykoanalytiker har vært til hinder for den faglige utviklingen i psykoanalysen (Thomä 2004,). Identifisering med en gruppes ideologi er et av Eriksons kjennetegn på identitet (Erikson 1956). Institutt for Psykoterapi har en lav ideologisk profil.

Instituttet har sin godkjenningsordning i samsvar med krav til medlemskap i to internasjonale psykoanalytiske organisasjoner. Dette sikrer et høyt faglig nivå.

Medlemskap ved Instituttet gir grunnlag for en felles identitet med Instituttets utdanning og organiserte aktiviteter. Ellers gir medlemskapet rom for ulike faglige identiteter. Gitt er identifisering som lege eller psykolog. Ideologisk kan en være identifisert med en bestemt skoleretning innen psykoanalysen: kleiniansk, selvpsykologisk, interpersonlig m.fl.. Organisatorisk kan en være medlem og ha mulighet for å være mer identifisert med andre institutter og organisasjoner: psykoanalytisk, gruppeanalytisk, karakteranalytisk osv,  uten at det forstyrrer ens medlemskap ved Instituttet. Eller en kan være identifisert med stillingen en har eller med institusjonen en arbeider på. Det er en variasjon av identitetsmuligheter for de som søker utdanning ved Instituttet, og behovet for en ekstra tittel har hittil ikke vært påtrengende. Utdanningen ved Instituttet har bidratt til å styrke spesialitetene i psykiatri og klinisk psykologi. Det viktigste ved faglig identifisering er hva og hvordan en gjør det en skal gjøre. Instituttet er et viktig faglig tilholdsted, men det krever ikke og tilbyr heller ikke en skarpt avgrenset faglig identitet.

Mange av Instituttets medlemmer har bidratt med å gi undervisning til andre yrkesgrupper i psykodynamisk tenkning og forståelse. Dette er hittil gjort utenfor Instituttets regi. Da har de som har bidratt vært mer identifisert med den institusjonen de arbeider i eller den yrkesgruppen de tilhører, enn med Instituttet.

Når Instituttet skal legge til rette for undervisning av nye målgrupper, vil de lærerne som engasjerer seg i dette være mer tydelig identifisert med Instituttet. En slik undervisning vil samtidig innebære pedagogiske utfordringer som en ikke har i kandidatutdanningen. Høgskoleutdannede yrkesgrupper med treårig grunnutdanning som sykepleiere, sosionomer, vernepleiere osv. er nærliggende å tenke på her. Dette er yrkesgrupper med praksisorientert tradisjonsbakgrunn, med egne oppgaver overfor pasientene, egne utdanningsmodeller, egne metoder, egne fagforeninger, egen identitet.  Leger og psykologer som arbeider med andre kliniske oppgaver enn psykoterapi, vil være aktuelle for tilsvarende undervisning.

Psykodynamisk forståelse i vid forstand kan ha en berikende virkning, selv om dette faller utenfor psykoanalytisk terapi. Det er heller ikke nytt at psykodynamiske perspektiver tas i bruk i miljøterapi, sosialt arbeid og andre tilnærminger.

Nytt vil det være at Instituttet iverksetter undervisning i psykodynamisk forståelse uten at metodeopplæring er en del av utdanningen. Dette vil innebære et annet identifiseringsgrunnlag enn i kandidatutdanningen, der målet er å oppnå samme type kompetanse som læreren. Det er også grunn til å tenke over at psykoanalytisk teoridannelse i stor grad har den stramme psykoanalytiske terapiramme som utgangspunkt, og at mye psykodynamisk litteratur refererer til den psykoanalytiske situasjonen. Yrkesgruppene som er nevnt, arbeider innenfor andre rammevilkår. Bevissthet om hvilke forhold deltakerne arbeider under og hvilke oppgaver de har, vil være nødvendig.

Seminarmodellen som Instituttet har, med systematisk fremleggelse av teori og praksis i mindre grupper, ledet av en kvalifisert lærer, kan egne seg for arbeid innenfor andre rammevilkår enn psykoanalytisk individualterapi. Psykodynamisk refleksjon og tankegang kan bidra og virke inn på grunntenkning og grunnholdninger i mange ulike behandlingssituasjoner, om det gjelder hjemmebesøk, treningsopplegg eller måltider innenfor et institusjonsopplegg. I en slik undervisning må en gå ut fra at deltakerne kan mer om prosedyrene enn læreren.

For leger og psykologer gir utdanning ved Instituttet uttelling i form av godkjenning til spesialiteter. For høgskoleutdannede yrkesgrupper kan uttelling i form av studiepoeng være aktuelt. Dette kan innebære samarbeid med høgskoler om godkjenning, kvalitetssikring og eksamener. Et slikt grep vil bringe oss nærmere høgskole- og universitetssystemene. På den måten kan en ivareta Instituttets retningslinjer om å gi utdanning til andre grupper. Det vil være i tråd med Instituttets åpne holdning og samfunnsrettede innstilling. Det vil åpne seg mot endringer som skjer i samfunnet med en sterkere satsing på høgskolene (Ekeland 2006), på sikt, med et tettere samarbeid med akademia om terapiutdanningen (César Garza-Guerrero 2004, Christer Sjødin 2005).

Med de nye mastergrad- og doktorgradstudiene som vokser fram ved høgskolene, kan det bli nødvendig å se nærmere på opptakskriteriene for kandidatutdanningen. Det er ikke gitt at det i all fremtid skal være forbeholdt leger og psykologer. Men i første omgang vil Instituttet få en endring i sin profil dersom en kan si: Institutt for Psykoterapi er et institutt som utdanner leger og psykologer i psykoanalytisk psykoterapi. I tillegg gir Instituttet utdanning i psykodynamisk forståelse for andre yrkesgrupper på et nivå som tilsvarer 30 – 60 studiepoeng.

Litteratur:

Ekeland, Tor-Johan (2006), Høgskulane og utdanning for praksis. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 43, Nr. 1.
Erikson, Erik Homburger,( 1956). The Problem of Ego Identity, J. Amer. Psychoanal. Ass., 4:56-121.
Garza-Guerrero, César, (2004). Reorganisational and educational demands of psychoanalytic training today: Our long and marasmic night of one century, Int J Psychoanal, 85 3-26.
Schafer, Roy, (1979). On Becoming a Psychoanalyst of One Persuasion or Another, Contemp. Psychoanal., 15:345-360.
Sjödin, Christer, (2005). Psychoanalytic identity and the external world: Interaction between psychoanalysis and health service systems in Sweden. Int Forum Psychoanal 14(28-35).
 Thomä, Helmut, (2004) Psychoanalysts without a Specific Professional Identity: A Utopian Dream?  Int Forum Psychoanal 13(213-236).