REFLEKSJONER RUNDT DAGENS OG FREMTIDENS SEMINARUNDERVISNING.
Per-Einar Binder

Hvordan er dagens seminarutdanning rustet for samtidens og fremtidens utfordringer? Institutt for psykoterapi skal i dag gi et utdanningstilbud til en ny generasjon av psykologer og leger. Samfunnet, arbeidslivet og psykoanalysen har endret seg siden utdanningsmodellen vår først ble utviklet.

Seminarundervisningen ved Institutt for psykoterapi utgjør som i andre psykoanalytiske utdanninger et av tre bærende elementer, ved siden av veiledning og egenbehandling. En fullført utdanning gir med sine fire år således en omfattende utdannelse i psykoanalytisk terapi, og seminarundervisningen utgjør den samlende teoretiske kjernen i utdannelsen vår. Utdannelsen er såpass omfattende at den er på nivå med hva som i USA og enkelte steder i Sør-Europa og Latin-Amerika regnes som en frittstående psykoanalyseutdannelse (utenfor International Psychoanalytic Association), og overgår mye av det som kalles utdannelser i ”psykoanalytisk psykoterapi”.  

Seminarundervisningen vil være det sted hvor kandidatene utvikler den teoretiske forståelsen av arbeidet sitt. Dette er en teoretisk forståelse som skal kunne anvendes direkte i det kliniske arbeidet. Den skal også hjelpe hver enkelt til å utvikle et ”språk” som gjør det mulig å kommunisere kliniske erfaringer og føre diskusjoner innenfor fellesskapet av andre psykoanalytiske terapeuter. Dessuten skal denne kunne hjelpe terapeuter å kunne formidle psykoanalytisk forståelse i forhold til andre faggrupper, innenfor helseledelse og byråkrati og i andre samfunnsmessige sammenhenger.

Klinisk teori kommer nært innpå det personlige og det mellommenneskelige. Når vi anvender teori for å forstå pasientens problem, må det også være en måte å forstå på som vekker følelsesmessig gjenklang og har personlig mening for oss. Likeledes må teorien om hva vi skal foreta oss være noe som vi føler virkelig stemmer med hva vi tenker kan fremme vekst i et menneskeliv.  Blir teorien fjern og abstrakt for oss, vil vi i det terapeutiske rommet komme til å handle ut fra mer personlige overbevisninger om ”hva som er best”. Eller vi kan bli fremmedgjorte og handle ut fra ideer om ”hva autoritetene sier er de rette prinsippene”.

Denne sterke forbindelsen mellom klinisk teori, og hvem vi er og hva slags liv vi har levd, gjør at noen grad av pluralisme på teorifeltet er naturlig. Klinisk teori er teorier om hvordan menneskelivet og dets konflikter, smerte og vekstmuligheter best kan forståes. Her vil vi aldri bli fullstendig enige. Og de ulike kliniske teorieretningene vil ha ulik appell til oss avhengig av hvordan vi selv har kommet til å forstå oss selv og de relasjonene vi har levd vårt liv innenfor. Noen av oss kjenner oss mest hjemme i Heinz Kohuts ”tragiske menneske” andre i Sigmund Freuds ”skyldige menneske”, noen opplever at livet best kan forståes i lys av den ”relasjonelle veven” som Stephen Mitchell beskriver eller det lekende og meningsskapende rommet som Winnicott beskriver, andre i den indre kjærlighets-hat kampen som Melanie Klein og Wilfred Bion beskriver.

Det er rimelig å tenke seg at pluralisme er en naturlig tingenes tilstand innenfor psykoanalytisk teori. Hvordan står dette i forhold til utviklingen innenfor det kliniske teorifeltet psykoanalysen har utviklet seg i de siste tiår? Jo, en ser at den pluralistiske holdningen, med en ”komparativ psykoanalyse” som i økende grad sidestiller og sammenlikner ulike retninger med hverandre i økende grad vinner innpass. Pluralisme i psykoanalysen betyr ikke at ”alt går an”. Tvert imot stiller det store krav til at en kan føre rasjonelle argument for hvordan en forstår pasientens problem og hvorfor en gjør det en gjør. Innenfor en pluralistisk terapiverden er det ikke nok å kunne hevnvise til hva autoritetene har sagt, fordi det stadig blir et spørsmål om hvorfor en har valgt å høre på akkurat den autoriteten og ikke en av de mange andre.

Utviklingen mot en økt pluralisme er ikke bare noe spesifikt for psykoanalysen; det gjenspeiler samfunnsmessige utviklingstrekk som globaliseringen blant annet har bidratt til. Flere virkelighetsoppfatninger lever side om side, og det å appellere til tradisjon og autoritet har i dag lite gjennomslagskraft. Som førsteamanuensis ved Institutt for Klinisk psykologi i Bergen opplever jeg at dagens studenter er i en refleksjon over at de har et stort ”marked” av terapiorienteringer å forholde seg til. De velger oftest å fordype seg ut fra hva de merker vekker gjenkjenning og fascinasjon, og orienterer seg forholdsvis fort internasjonalt ved hjelp av internett og ved at de reiser mer enn tidligere generasjoner. To studenter jeg veiledet på hovedoppgave om relasjonell psykoanalyse og mentaliseringsteori kunne ved forsommerens siste veiledning fortelle at de likeså godt hadde reist til New York, deltatt på konferanse og hilst på flere av de psykoanalytikerne de hadde funnet interessante.

Hvilke konsekvenser får disse endringene innenfor psykoanalysen og samfunnet for seminarundervisningen?

Det er rimelig å tenke seg at en profil i retning av samtidens psykoanalyse blir meget viktig i årene fremover. Det å gjennomgå seminarundervisning må kunne bidra til at en blir tilstrekkelig orientert i samtidspsykoanalysen slik at den enkelte kandidat i forlengelsen av utdannelsen vil kunne følge med i faglige debatter som foregår i internasjonale fagtidsskrift, og på internasjonale kongresser. Og ikke minst, så springer samtidens psykoanalyse ut av de kliniske utfordringer som kjennetegner vår tid. Særlig i forhold til rekruttering av nye kandidater blir dette helt sentralt: Å bli orientert i samtidens psykoanalyse, er også vesentlig for identiteten som psyko-analytisk terapeut. Som en nyutdannet psykolog sa til meg etter at jeg hadde redigert temanummeret om relasjonell psykoanalyse for Tidsskrift for Norsk Psykologforening: ”Det var så deilig å kunne vise det til de kognitive-atferdsterapeutene på jobben og dokumentere at det ikke er Jurrasic Park vi vandrer rundt i”.  Samtidens psykoanalyse blir noe som yngre generasjoner selv kan føle de ”eier”, om trykket blir for stort på sytti og åttitallets psykoanalyse blir det fort en form for tenkning som primært læreren og Instituttet ”eier”.

Når vi skal konkurrere innenfor et marked hvor etter hvert mange terapiretninger averterer sine utdanningstilbud, så blir det særdeles viktig at vi kan markedsføre oss som oppdaterte, fremtidsrettet og som en del av internasjonal bevegelser hvor mye spennende skjer akkurat nå. Å få opp en fascinasjon, interesse og gi mulighet for identifikasjon er sentralt i rekrutteringen av kandidater. Dette betyr imidlertid at klassikere, slik som Freud, Fairbairn, Klein, Winnicott og Sullivan fortsatt er helt vesentlige for å forstå tradisjonen en står innenfor. Nettopp klassikerne og samtidspsykoanalysen står i utveksling med hverandre ved at dagens debatter viser oss hva det er ved klassikerne som gjør dem relevante og interessante, og at klassikerne og historien bedre lar oss forstå samtiden. Om en av disse kraftpunktene blir for svake blir det ubalanse.

Et annet meget viktig moment er nytteverdi. Dagens kandidater, og ikke minst deres arbeidsgivere, må oppleve at utdanningstilbudet er relevant i forhold til de pasientene de faktisk jobber med innenfor psykisk helsevern. En slik orientering mot samtidens psykoanalyse innebærer også en ekspansjon i bredden i forhold til pasientpopulasjoner. De tradisjoner som gjennom de siste tiår har utviklet seg sterke, slik som relasjonell psykoanalyse, selvpsykologi, intersubjektivitetsteori, mentaliseringsteori og nevropsykoanalyse har jo nettopp det til felles at de sikter langt videre enn den ”gode nevrotiker” og innbefatter pasienter med personlighets-forstyrrelser, store mellommenneskelige traumer og noe på vei også psykoser. Historisk sett er jo dette også en utvikling innen psykoanalysen som var noe av den direkte foranledning til at Instituttet ble stiftet: En fant at en orientering mot den interpersonlige psykoanalysen og objektrelasjonsteoriene ga større rom for de former for psykopatologi som en finner mest av innenfor psykisk helsevern.  

Et annet moment, er at Institutt for psykoterapi allerede er preget av samtiden på en måte som kan være både besværlig, og en fordel: Det er et pluralistisk institutt. Instituttet rommer med-lemmer og lærere med et mangfold av ulike orienteringer. Det besværlige ved det, er at det kan være vanskelig å tydeliggjøre hva som skulle være Instituttets særskilte profil. Men pluralismen ved Instituttet kan også benyttes offensivt, som en type av profil i seg selv: Det er mulig å tydeliggjøre at det er et institutt med takhøyde, hvor mange av psykoanalysens retninger er representert.  Hvordan dette potensial kunne vært brukt innenfor seminarundervisningen er noe som er verd å reflektere ytterligere over.

Ved New York University sin utdannelse i psykoanalyse og psykoterapi har profilert dette ved å at kandidater velger mellom flere ”utdanningsspor”, eller kombinasjoner av dem: Et freudiansk, interpersonlig, relasjonell eller uavhengigisk og en relasjonell. Da jeg i oktober i år besøkte Lewis Aron ved New York University, beskrev han at fordelen ved dette lå i at det ga god grobunn for debatt, ulempen lå i at gruppene kunne bli splittet mot hverandre.

En annen mulighet, er at en velger å gjøre som en gjør i de fleste andre videreutdanninger både i psykoanalytisk terapi og andre terapiretninger: At en lar kandidatene bli eksponert for flere ulike lærere enn de gjør i dag i løpet av både innføringsseminar og videregående seminar. Kanskje kunne ulike lærere hatt hvert sitt semester eller hvert sitt år? Opplevelse av kontinuitet vil likefullt kunne bli sikret ved at gruppene følger hverandre som kull gjennom hele utdannelsen, og dessuten vil ha langsgående veilednings og egenterapirelasjoner.

Noe som her også kan være viktig å ha med, er den større grad av internasjonal utveksling som i dag er mulig. Det å få inn internasjonalt forankrede lærere til å holde kliniske seminar er både mulig og ønskelig. Det kan skje både i den enkelte seminargruppe eller ved å enkelte week-ender slå sammen to eller tre grupper. Jeg har møtt flere internasjonale kapasiteter som spontant har uttrykt interesse for dette, og Instituttet har historisk sett noe erfaring med slikt samarbeid gjennom kontakten med Alanson White instituttet i New York.  

• Hjem |
• Kontakt oss |
• Til toppen av siden |

Institutt for Psykoterapi © 2009 | All Rights Reserved