Institutt for Psykoterapi og institusjonspsykiatrien
av Harald Kleppe
Institutt for psykoterapi ble i sin tid etablert ut fra et ønske om åpenhet for et utvidet psykoanalytisk teorigrunnlag, og et ønske om å formidle psykoanalytisk kunnskap til leger og psykologer ansatt i offentlige institusjoner, slik at denne kunnskapen også kunne komme sykere pasienter til gode. På den tiden fantes ikke offentlige psykiatriske poliklinikker. Den eneste muligheten for behandling for pasienter som av ulike grunner ikke kunne få behandling hos psykoanalytiker i selvstendig praksis, var ved innleggelse i institusjon.
Bl.a. på bakgrunn av Instituttets innsats, var psykodynamisk tenkning lenge dominerende i norske psykiatriske institusjoner, og det var vanlig at institusjonslederne hadde utdanning enten fra Institutt for Psykoterapi eller fra Norsk Psykoanalytisk Institutt. Slik er det ikke lenger. Det meste av psykiatrisk behandling skjer poliklinisk, ofte i form av ikke-dynamiske korttidsterapier, og sosialpsykiatriske tiltak. Mange får god hjelp av biologiske behandlingsmetoder, først og fremst medikamenter. Mange poliklinikker tilbyr bare kortvarige behandlingsforløp, uavhengig av hvilke behov pasienten måtte ha, av kapasitetshensyn. Bare de aller sykeste pasientene har sykehusopphold av lengre varighet.
Dette har ført til at terapeuter utdannet ved vårt institutt ofte føler at de, innefor rammen av det offentlige psykiske helsevern, ikke får bruke den kunnskapen de har ervervet seg gjennom denne utdanningen. Mange velger derfor å gå ut i selvstendig praksis. Bare i selvstendig praksis kan de velge ut pasienter som egner seg for langtids, intensiv psykoterapi, etter egnethetskriterier som i sin strengeste versjon gjelder psykoanalyse. Lederne i offentlige psykiatriske institusjoner er ikke lenger psykodynamisk skolert, som oftest. Antall behandlere i psykisk helsevern har økt dramatisk, men det kan være langt mellom de psykodynamisk skolerte terapeutene. I enkelte miljøer råder den oppfatningen at psykodynamisk holdning, teori og tenkning er irrelevant for det offentlige psykiske helsevern. Det kan altså se ut til at psykodynamisk skolerte terapeuter marginaliseres i fagmiljøene, og skyves ut i en mer anonym tilværelse i selvstendig praksis.
En kan spørre seg om det i den industrialiseringsprosessen helsevesenet, inkludert psykisk helsevern, er inne i, er plass til psykodynamisk tenkning og terapi. Jeg mener absolutt ja. Jeg mener til og med at psykodynamisk holdning, med fokus på, og respekt for pasientens subjektive opplevelse, er en nødvendig motvekt mot den avhumaniseringen som kan bli et resultat av industrialiseringsprosessen. Dessuten vet vi at langtids psykoterapi har effekt, og at effekten øker med varigheten av terapi, særlig for de dårligste pasientene. Ikke i den betydning at de nødvendigvis blir helbredet for en alvorlig psykiatrisk lidelse, men fordi de på tross av denne kan ha bedre selvfølelse, ha et bedre forhold til seg selv og andre, ha bedre forståelse og toleranse for sin lidelse, og slik fungere bedre.
Jeg tror Instituttet i sine utdanningsopplegg bør legge mer vekt på hvordan psykodynamisk forståelse kan hjelpe kandidatene til å bli bedre klinikere rent generelt. All psykiatrisk behandling bør være psykodynamisk informert, dvs. informert om hvordan psykodynamiske forhold virker inn på forholdet mellom pasient og behandler, mellom en pasient og et behandlingsmiljø, på de behandlingstiltak som iverksettes, osv. Kunnskap om dynamiske gruppeprosesser kan hjelpe behandlere til å håndtere både pasientgrupper og personalgrupper på en bedre måte. Og sist, men ikke minst, vi bør være opptatt av å påvise indikasjoner for psykodynamisk psykoterapi hos pasienter med et vidt spekter av psykopatologi, ofte med begrenset målsetting, og bare som ett av flere behandlingstiltak.
Instituttets ledelse og lærere har i mange år vært opptatt av denne problematikken. Men det kan synes som om Instituttets utdanning likevel, i stedet for å føre til at behandlere i det offentlige psykiske helsevern gir sine pasienter en bedre behandling, fører til det motsatte, fordi de best kvalifiserte behandlerne trekker seg ut av det offentlige systemet.
Jeg håper det er mulig å snu denne utviklingen.