Bokanmeldelse
”Synnøve Bratlie: Innblikk”
Maria S. Gjems-Onstad
Synnøve Bratlie, psykiater, medlem og styremedlem i Institutt for Psykoterapi, utgav i høst en bok som gir innblikk i de lukkede rom, i psykoterapiens hemmeligheter, tenkning og refleksjon. Ti ulike historier setter fokus på møte mellom pasient og terapeut, og beskriver kortfattet og lettlest prosesser som den enkelte gjennomgår mellom første og siste møte på terapikontoret. Det er Ingrid som kommer til psykiateren nedsyltet i skam fordi hun har gjort noe forferdelig. Det er Wenche som er superstresset og har panikkangst – og åtte andre. Som typer lett gjenkjennelige for terapeuter, som mennesker lett gjenkjennelige for alle. Synnøve Bratlie har klart å trekke frem det allmenn psykologiske i det spesielle, slik at mange kan kjenne seg igjen, enten de har vært på et terapikontor eller ei. Historiene er anonymisert og fremstilt i fortettet og dramatisert form. Pasientene har lest historiene om seg selv, godkjent dem og kommet med innspill.
Synnøve Bratlie skriver både for kolleger, vanlige folk og media. Som hun sier selv, det er en voldsom ambisjon. Boken er et godt innlegg for å vise at psykoterapi ikke er mirakelkurer, men arbeid som i seriøs setting gir effekt; ikke for luksuspasienter, men for vanlige folk. Men å nå frem til media når man ikke varter opp med skandaler, er vanskelig. En hodepine alle tilknyttet Instituttet vel deler med forfatteren.
Det er å håpe at boken når ut til vanlige folk. Historiene er medrivende, de faglige forklaring-ene kan kanskje bli noe gjentagende. Dilemma med folkeopplysning er ofte at de man ønsker å nå, ikke er kjempeinteresserte. Historiene har en varm tone, her er det en terapeut som bryr seg. Spenningskurven i boken stigende, selv synes jeg de siste historiene er langt bedre enn de første.
Fra kollegasiden er det interessant å se inn i andres rom, både på terapiintervensjoner og på hvordan man administrerer sin praksis. Særlig nyutdannete psykologer og psykiatere etterlyser dette. Første møter med en pasient, der utallige spørsmål virvles opp, er godt beskrevet.
Selv ble jeg også fenget av det jeg forestilte meg var forfatterens prosess. Å sette seg ned, tenke gjennom hva man gjør og la det bli tydelig gjennom å formulere det for andre, er verdifullt. Instituttets skriveseminarer er verksted for denne type tenkning. Jeg la også godt merke til at Bratlie ett sted beskriver hvordan hun satte av to påfølgende avbestilte timer til å tenke grundig gjennom en pasients historie. Forbilledlig. En av farene for oss terapeuter er for ofte å bli gående på autopiloten, litt sløve både for oss selv og den andre. Innblikk er et kjærkomment arbeid som kanskje stimulerer oss til å fornye tenkning om eget arbeid.