INDRE FRIHET I ANALYTISK ARBEID MED DRØM
Olaf Rørosgaard
Det varierer hvor interessert mennesker er, eller for den saks skyld tør være, i egne og andres drømmer. Drømmen kan betraktes som en gave, men kan også vises bort som uforståelig og uinteressant. Den kan oppleves som viktig, men så urovekkende at man må prøve ikke å tenke på den.
Jeg merker ofte både hos meg selv og hos veiledningskandidater at det er vanskelig å assosiere fritt til pasientens drøm, for ikke å snakke om å la disse assosiasjoner få nedfelle seg i en verbalisert reaksjon til pasienten eller til meg som veileder. Inntrykket er at mange finner det vanskelig, så å si å ta drømmen på alvor, ved å gi seg i kast med et mer systematisk arbeid med den. Drømmen mister da sin plass som sentral bidragsyter til det analytiske materiale. Pasienten resignerer, og prøver å finne mer forståelig stoff. Det inntrer dermed en utvikling mot mer rasjonalitet, det analytiske forhold tar mer preg av voksenhet enn av lek og fantasi.
Freud formulerte i 1912 prinsipper for hvordan pasientens formidling av assosiasjoner burde møtes med en tilsvarende holdning hos terapeuten:
“He should withhold all conscious influences from his capacity to attend, and give himself over completely to his “unconscious memory”.(1)
Pasientens drøm er et fenomen som spesielt byr på muligheter til frittflytende oppmerksomhet, ja nærmest trenger det. Som tilhører prøver jeg å sette meg i en situasjon hvor den andres drøm får virke på, og tale til meg. Dette krever indre bevegelsesfrihet, i rommet hvor min historie, angst, fantasi, drømmer og ønsker befinner seg, sammen med min psykoanalytiske og psykologiske kunnskap.
Friheten til å bevege meg i eget og pasientens materiale, stille elementer opp mot hverandre, assosiere til dem i bilder og historier, danner grunnlaget for min ytre reaksjon.
Freud er selv en eksponent for en fri holdning til hvordan man best arbeider med drømmen. Når det f.eks. gjelder hvordan man nærmer seg materialet fra utsiden, hevder han at man må velge ut fra hva som føles best; om man vil benytte den klassiske metoden med å assosiere til det enkelte element (hva som nå måtte kunne definere hva som er et element?), velge et slå-ende element, en drømmetanke, ta utgangspunkt i dagsrester som lar seg knytte til drømmen, eller rett og slett la pasienten bestemme hvilket element han/hun vil assosiere til (2).
En problemstilling som oppstår i samme øyeblikk som en tolkning er ytret, er hva pasientens videre reaksjon uttrykker. Bekrefter den andre i høflighet, eller benekter han i fiendtlighet? I en kommentar til problemet med at pasientens bekreftende svar på terapeutens tolkninger kan uttrykke en ”lip service” heller enn å avspeile at noe sant er avdekket, hevder Freud at et slikt dilemma ikke kan unngås med visse pasienter:
“This ambiguous position cannot be escaped in the analysis, since with these patients unless one interprets, constructs and propounds, one never obtains access to what is repressed in them…(2)
Jeg finner dette synspunktet spesielt interessant for det problemet jeg her utlegger. Hvem er disse pasienter som man ikke får noe innblikk hos før man gir noe selv? Det pekes etter mitt skjønn på håndtering av en pasientgruppe som i årene siden Freud behandlet problemet, har fått stadig mer oppmerksomhet; pasienten som ikke opplever mening, og ikke har noe egentlig å avdekke, men som har sitt store behov i det å bli sett, beskrevet, og tenkt noe om. Spesielt denne pasienten trenger å selv få lytte, få se inn i, den andres landskap, å høre denne fortelle sin historie om hvem pasienten er. Derved blir psykoterapeuten den foreldrefiguren som gir form og innhold til pasientens våknende fornemmelse av selv.
Også Freuds sene verk, om konstruksjoner i analysen, viser mot en ny oppfatning av forholdet mellom visshet og mening, tolkning og konstruksjon:
The analyst finishes a piece of construction and communicates it to the subject of the analysis so that it may work upon him ... If, in accounts of analytic technique, so little is said about 'constructions', that is because 'interpretations' and their effects are spoken of instead. But I think that 'construction' is by far the more appropriate description. 'Interpretation' applies to something that one does to some single element of the material, such as an association or a parapraxis. But it is a 'construction' when one lays before the subject of the analysis a piece of his early history that he has forgotten … (3, s.380, min understrekning).
Metode forteller noe om hvilken status vi gir en vitenskap, og i psykoanalysens tilfelle ser vi at statusen er ganske splittet. Freuds hensikt med metapsykologien var å lage en overbyggende modell for menneskesinnet som også kunne tjene den kliniske virksomheten, men den får raskt problemer med dette i den grad den tar farge av naturvitenskap. Mens den kliniske og metodiske Freud vi nettopp har lyttet til, er person- og personlig orientert, blir han i metapsykologien i større grad naturviter og etolog, et skifte som gjør det komplisert å anvende metapsykologien på klinisk metode. Psykoanalysens vesen må dermed betraktes dels langs en intrapsykisk – interpersonlig dimensjon, og dels langs en natur- og ånds viten-skapelig dimensjon (4), (5). Freuds skjellsettende arbeid fra 1895 (6) behandler mulighetene for å gjøre psykologien til en naturvitenskap, med utgangspunkt i nevrovitenskap. Freud lanserer her sin teori om drømmens hensikt og funksjon, som bevarer av søvnen, og som ubevisst ønskeoppfyllelse. Synspunktene blir gjentatt i hovedverket fra 1900 (7), hvor de fremstilles som naturvitenskapelige funn og fakta. Først forsiktig og spørrende til generaliserbarheten ved drømmen om ”Irma´s Injection”, men etter hvert mer kategorisk på let etter beviser (s.125-133) – noe som vi må fastslå bringer teorien inn i den meningsdannende åndsvitenskapelige verden, og samtidig vekk fra sin status som teori i naturvitenskapelig forstand (kravet om falsifikasjon).
Metapsykologien har alltid hatt til hensikt å systematisere mentale fenomener (som for eksempel at jeg – apparatet beskriver at og hvordan personen håndterer sitt affektliv i forhold til sitt velbefinnende og omverden). Samtidig har den hatt et biologisk utgangspunkt som kanskje farger den tendens til reifikasjon av de teoretiske størrelser, som har funnet sted, også etter hvert som bidrag fra språkfilosofi (8) og objektrelasjonsteori har beriket den. Tendensen til at begreper utvikler seg til å bli objektive størrelser og funn, leder for eksempel Melanie Klein til å kunne gå inn for autoritære og tidlige tolkninger av pasientens materiale (9). Under ligger en forestilling om at ”korrekt tolkning, basert på de ”funn” som psykoanalytisk erfaring har gitt metapsykologien, skal gi innsikt og mindre angst”. Den psykoanalytiske litteraturen vrimler av eksempler på dette. Det gjelder å treffe med den rette tokning, og er man flink nok eller empatisk nok, lykkes man. Donald Meltzer viser den samme holdningen i sin meta analyse av Klein´s kanskje mest kjente pasient ”Little Richard”, når han på et punkt erklærer at ved en bestemt tolkning fra Klein er pasientens mani under kontroll (10). Ved et annet punkt i samme analyse påpeker han at terapeuten (Klein) begår en feil, med bestemte ”skadevirkninger i terapien” som resultat. Den underliggende tanke synes å være at man som terapeut ikke bare burde ha makt til å rette på skjevheter i den andre, men også ha så god kontroll over egen metode og pasientens person at man ikke begår feil (Samtidig, og paradoksalt nok, er antagelig Meltzer den siste som ville stå for en slik omnipotens eller et slikt perfekthetsideal i sin kliniske virksomhet).
I moderne tid er nevrovitenskapen, som Freud spådde ville skje, på vei inn i psykoanalysen – de ivrigste proponenter for dens betydning omdøper terapien til nevropsykoanalyse, og ser det som vesentlig at behandlingens legitimitet får hvile på harde biologiske fakta. Således finner vi speilnevroner som beviser at empati eksisterer, og vi måler endringer i hjerneaktivitet som beviser at samtaleterapi hjelper. I denne tradisjonen vil det ”psykoanalytiske møte” få en etologisk farge av et subjekt som observerer og måler et objekts opplevelse og atferd, og i sin essens er retningen antagelig ikke så forskjellig fra reifiserende autoritær psykoanalyse, den bærer naturvitenskapens stempel, som kausal reduksjonisme (11), (12).
Kim Larsen (13) peker i sin oppsummering av den siste biografien om Ernest Jones, på hvordan oversettelsen fra Freuds tyske dagligtale til engelske kvasivitenskapelige begreper (mitt uttrykk), hvorav det mest kjente kanskje er ”kateksis”, sannsynligvis bidro til å gi Freuds verk et skinn av objektivisme, som gikk lengre enn Freud selv hadde intendert. Nevrovitenskapens inntog i terapirommene bekrefter således bare denne tidligste biologiske fargingen av psykoanalysen.
For å minne om vårt utgangspunkt, vil et slikt vitenskapssyn lett komme til å virke i mot intensjonen om å la fri assosiasjon gjensidig få virke på partene i det analytiske forhold. Terapeuten kan få en oppfatning av at man ”jo ikke kan vite” om de tankene som faktisk viser seg å ha dukket opp, kan brukes til noe, i og med at man ikke vet om de er riktige, ikke vet noe om tolkningen er i overensstemmelse med den andres ubevisste. Den tilgrunnliggende idé synes å være at til en bestemt drøm og drømme-element hører en bestemt forståelse eller tolkning, at ens egen tolkning kan betraktes som feil eller som riktig. I og med at man ikke ønsker å tilføre pasienten uriktige tolkninger, kan man bli tilbakeholden både med å assosiere, og med å formidle sine assosiasjoner. Jeg synes ofte også at pasienten kan komme med slike forestillinger, som assosiasjoner til sin hemning mot å la idéer komme frem. Han/ hun kan også være redd for å bli belært av terapeuten om at ens tolkning nok ikke er god nok eller dyp nok.
Zvi Lothane (4) argumenterer for at den kliniske Freud har et ganske annet og mer interper-sonlig snitt enn den biologiske og driftsorienterte som kommer til uttrykk i metapsykologien. Han prøver å vise at selve metoden helt fra begynnelsen tok sitt utangspunkt i forholdet mellom to mennesker her og nå, mens den underliggende metapsykologien, som skal hjelpe og forklare metoden, er gjennomført fysikalistisk. Den beskriver kun de intrapsykiske fenomener fra et etologisk perspektiv (som en naturviter ville beskrive de prosesser som lar seg observere og som man kan slutte seg til eksistensen av, gjennom observasjon, en slags atferdspsykologi). Jeg er tilbøyelig til å ville gå lengre, i det jeg finner at både hos den kliniske og teoretiske Freud synes det intersubjektive perspektiv å mangle (bruken av, i stedet for kontrollen på, motoverføring). Dette er tydeligst i de tidlige kasusbeskrivelsene, eksempelvis av Dora, som bærer preg av at Freud skjønner pasientens indre liv, og hennes overføring til ham, men samtidig ikke behandler hverken hvordan hans egne følelser overfor henne skulle spille inn på hennes overføring, eller hva i hans eget liv som gjør det mulig for ham å kjenne seg igjen i hennes historie. Dette utvidete motoverføringsperspektiv i psykoanalysen begynner først å gjøre seg gjeldende spesielt med Ferencis verker, og synes nødvendig for å nå inn i en personlig utvikling av tilstander beskrevet ovenfor, preget av mangel.
Den reifiserende metapsykologien må derfor overskrides, og metoden synes å kunne være å ta utgangspunkt i hermeneutikk og intersubjektivitet. Sentralt i denne tenkningen står i dag den relasjonelle psykoanalysen, og spesielt den delen som betoner vekst gjennom subjekt – subjekt forholdet. Pasient og terapeut vil da se på drømmen som en tekst, som de prøver å forstå sammen, både det manifeste innholdet og det immanente. Pasienten oppfordres til å la tankene løpe fritt om hva drømmen kan si noe om, og hvis terapeuten er frigjort fra forestillingen om å måtte treffe med sine assosiasjoner, vil det være lettere også å uttrykke disse. I sin tur tror jeg en slik fremgangsmåte kan gjøre det lettere også for pasienten å slippe sine assosiasjoner til, terapeuten går så å si foran med et godt eksempel.
En hermeneutisk tilnærming til drømmematerialet må for terapeutens vedkommende skje på en bakgrunn av ydmykhet når det gjelder å ha de mest verdifulle assosiasjoner, og man må være på vakt mot påståelighet. Fare for at terapeuten agerer på sin egen ikke erkjente hovmodighet, aggresjon, sårethet og sadisme er selvsagt også større når frihet i uttrykk øker. Best fungerer et hermeneutisk samspill når terapeut og pasient kjenner seg som i et lekerom av gjensidighet, hvor den enes idé vekker den andres, inntil øyeblikk av horisont sammensmelting, eller Ogdensk thirdness (14).
Freuds anbefaling om å gi seg hen til egne assosiasjoner og ubevisste minner fremstår i dette lys som en sentral del av en hermeneutisk disiplin. Med de faremomenter som alt er nevnt, og som en dyptpløyende utdanning skal kontrollere for, får uttrykket ”å bruke seg selv som instrument” en dypere mening. Likeså kommer Kleins autoritære tolkninger av det kliniske materialet i et helt annet lys når vi slipper unna den naturvitenskapelige tilsynelatenheten. Hennes atferd og verbaliseringer hjelper, ikke fordi hun treffer en allerede-eksisterende latent virkelighet, men fordi hun tror på det hun selv sier og står for. Hennes lille pasient treffer en person som beskriver ham, tenker noe om ham, ja forfatter ham. Heller enn at tolkningen skal treffe noe i pasienten, blir prosjektet å beskrive ham ut i fra det levende i oss selv. Konstruksjonene blir vår metode for å bidra med vårt i det terapeutiske rommet.
Dette må nødvendigvis komme i et motsetningsforhold til den biologiske metapsykologien. Psykologisk metapsykologi vil bygge på å gjøre seg erfaringer med seg selv, og få del i den andres erfaringer.
Konkluderende vil jeg kanskje derfor hevde at det vesentligste hinder i å arbeide kreativt med drømmen, ja for så vidt med fantasimateriale i det hele, ofte ligger i terapeutens motoverføring, hvor ikke bare egen psykologi spiller en rolle, men også den rådende forståelse for hva psykoanalytisk metapsykologi er. En utvidet forståelse av konstruksjonsbegrepet vil kunne virke klargjørende i så måte.
REFERANSER
1: Freud, S. (1912). SE XII: Recommendations to Physicians Practising Psycho-Analysis, s.111-113.
2: Freud, S. (1923). Remarks on the Theory and Practice of Dream-Interpretation, SE XIX, 107-122.
3: Freud, S. (1938). Constructions in Analysis. International Journal of Psychoanalysis 19: 377-387
4: Lothane, Z. (1997). Freud and the Interpersonal. International Forum of Psychoa-Analysis 6: 175-183.
5: Modell, A.H. (1981). Does Metapsychology Still Exist?. International Journal of Psychoanalysis, 62:391-402
6: Freud, S. (1950). Project for a Scientific Psychology (1950 [1895]. SE, 1: 281-391
7: Freud, S. (1900). SE IV: The Interpretation of Dreams,
8: Lacan, J. 1978 The Four Fundamental Concepts of Psychoanalysis New York: Norton
9: Klein, M. (1932). The Psycho-Analysis of Children, Hogarth Press, London.
10: Meltzer, D. (1978). The Kleinian Development, Karnac books, London 1998, s.213.
11: Jaspers, K. (1923). Allgemeine Psychopathologie, Springer Verlag 1973.
12: Orange, D. M. (2003). Antidotes and Alternatives: Perspectival Realism and the New Reductionisms. Psychoanalytic Psychology 20: 472-486
13: Larsen, K. (2007). Freud's Wizard : The Enigma of Ernest Jones, 2006, Tidsskrift for norsk psykologforening,
14: Ogden T. H. (1994). The Analytic Third: Working with Intersubjective Clinical Facts, IJPA, 75: 3-19.