XV IFPS FORUM, 15 -18 oktober 2008 i Santiago, Chile "Identity and Globalization – new challenges for psychoanalysis"
av Maria Gjems-Onstad og Eva Britt Larsen
Hovedtema var: Globalisering og tap av identitet. Nye århundreds patologier og hva man skal analysere. Fravær av fundament, brudd i sosial tilknytning og depresjon, Narcissismeproblematikk med mer. Behandlingen av tema var preget av søramerikanske samfunnsforhold. Deres sosioøkonomiske situasjon fremtvinger nye behandlingsformer innen psykoanalytisk tradisjon, bl.a. gruppetiltak for gatebarn etc. Man var opptatte av om man i tilstrekkelig grad fikk integrert psykoanalytisk tenkning og prinsipper i disse mer sosiale tiltak. Hva er for eksempel sannsynlig overføringsproblematikk hos individer som befinner seg i en traumatisk hverdag preget av vold og fattigdom. Som oftest driver de ikke langtidsterapi og arbeidet har ofte noe sporadisk karakter med individer som ikke selv kan betale.
Mange av pasientene var ut fra bakgrunn ganske traumatiserte, og hadde behov for å reparere den intersubjektive virkelighet. Noe av det viktige var å lære dem nye overlevelsesstrategier, og støtte det de allerede har av mestringsformer. Terapeutens rolle var å være en stabil støtteperson og bygge på det pasientene selv besitter. Livssituasjonen er ekstrem, og selve terapiprosessen kan sammenlignes med terapi med borderlinepasienter med fragmenterte individer. Ikke noe er stabilt, og hver dag kan bringe nye ekstreme utfordringer. Pasienten må lære å symbolisere og sette ord på egen virkelighet, og slik skape en sammenheng. Et bilde på slike pasienter var en borderline person i konstant fattigdom. En viktig utfordring for terapeuten var å representere stabilitet og ikke forlate dem. Kontinuitet kunne representeres ved møte en gang i uken eller en gang i måneden. Dr Maren Ulriksen fra Uruguay ga en særdeles levende fremstilling av disse poengene.
Et naturlig spørsmål er hva det blir det igjen av psykoanalysen i et slikt perspektiv? Dr Javert Rodrigues fra Brazil var en av de som omtalte denne problematikken. Han mente psyko-analysen var den viktigste metoden for å forstå subjektivitet også under ekstreme sosio-økonomiske forhold. Han presiserte at perspektivet kan brukes på ulike måter. Han mener ikke at han er psykoanalytiker i alt behandlingsarbeid, men bruker det psykoanalytiske perspektiv på en fleksibel måte.
Den italienske psykoanalytieren Carlo Bonomi var opptatt av at mennesker blir tilknytnings-løse i det fragmenterte og usynliggjørende samfunnet. Han refererer til Jean Paul Sartre og den tilintetgjørende kraften i den andres blikk. Han var opptatt av å være det øyet som ser, og bruken av blikk i den terapeutiske relasjonen.
Sandra Buechler fra USA satte fokus på almenpsykologiske mekanismer på tvers av kulturer. Hun fremhevet at mange pasienter er preget av "feel good" tendens og narcissisme og at de må konfronteres gjentagende med dette i psykoanalytisk terapi. Hun er opptatt av betydningen av undring og ærlig selvkonfrontasjon, av å gå inn i det sårbare og kunne vise sine svake sider og feil. Hun poengterer hvor vesentlig det er at terapeuten også er en del av dette og kan eksponerer egen svakhet i visse situasjoner.
Christer Sjødin fra Sverige holdt et tankevekkende foredrag om dagens situasjon med referanse til syndefloden. Hovedbudskapet hans var å vekke pasienten til å ta mer ansvar, og fremhevet at terapeuter til nå kanskje har vært for mye opptatt av å øke pasientens frihet og at dette hadde gått på bekostning av evne til ansvar.
Kanskje den mest innflytelsesrike psykoanalytiker i Latin Amerika, Horacio Etchegoyen fra Argentina, var opptatt av hva som vil endre seg og hva som ikke bør eller skal endres i psykoanalysen i det 21. århundret. Han viser til at Freud, med innsiktene i "neurology" fra 1884, forutså mange av endringene innen dagens psykoanalytisk orientering med utvikling av nevropsykologi og nevropsykoanalyse. Det han derimot mener ikke bør forandres, er holdningene innen psykoanalysen, (nøytralitet og allianse) og pasientens invitasjon til å snakke fritt ( frie assosiasjoner).
Mange terapeuter ga uttrykk for sterkt politiskengasjement, hvilket også utkrystalliserte seg i hvordan de møtte oss tilreisende kolleger fra andre land. Primus motor Juan Flores fikk et personlig forhold til de fleste og var involverte i alle deler av konferansen, og inviterte til internasjonal samhandling og utveksling.
Konferansen, med sitt politiske engasjement, inspirerte oss til å gjøre et kulturelt dypdykk inn i Chiles nasjonale ikon: den politiske engasjerte poet Paublo Neruda. Besiktigelsen av hans tre meget spesielle boliger med enorme samlinger av kunst, gjenstander av ulike slag, spesielt hans gallionsfigurer som symboliserer hans kvinneinteresser, kjærlighetshistorier, og morslenglser (moren døde da han angivelig var 1 år.) Vi leide egen sjåfør, dro på utflukter, beskuet et fantastisk landskap, leste hans biografi og hadde det flott. Hans boliger hadde alle en enorm havutsikt, hvor soverommene særmerket seg med dobbeltsengens plassering nesten opp til vinduet, med fantastisk utsyn til alle kanter. Men sannsynligvis hadde han en tydelig angst for havet, da båten var plassert i hagen, og svingninger i den visstnok skyldtes det som her ble drukket. Alt i alt, en sammensatt og rikholdig opplevelse, - følelse av å få noe ekstra ved å reise langt av gårde.