Instituttet og pluralismen
Det er stor grad av enighet om at den internasjonale psykoanalysen, men kanskje spesielt psykoanalysen i USA, i dag er preget av en teoretisk pluralisme. Kampen mot ortodoksien, den autoritære, ekskluderende rett-troenheten, kan åpne opp for kreativitet og mangfold, for ny tenkning og forskning. Samtidig foregår det en debatt om hvilken form for pluralisme vi har å gjøre med og hvilke utfordringer dette stiller oss overfor. Kanskje vi også her ved Instituttet bør flytte fokuset i den pågående debatten over på slike problemstillinger?
Pluralisme er ikke et ubetinget gode, fordi pluralisme alene kan føre til fragmentering og kaos. En god pluralisme forutsetter viktige kvaliteter som ikke nødvendigvis er gitt: at vi er i stand til og interessert i å snakke med hverandre, at vi har åpenhet for den andres synspunkter og kan ha konstruktive meningsutvekslinger for å klargjøre bakgrunnen for ulikheter i standpunkter. Denne formen for pluralisme kommer ikke av seg selv, den må skapes. Psykoanalysen har ingen god tradisjon på dette området. Der er det heller historier med opphetede, følelsesladede kontroverser folk husker. Selv har jeg fortsatt friskt i minnet André Greens angrep på Theodore Jacobs på åpningsdagen av IPA kongressen i Amsterdam i 1993, der Green var oppnevnt for å diskutere et foredrag av Jacobs. Green skriver 12 år senere at han husker dette som ”an unhappy memory”, fordi Jacobs ble så sint at han i 5 år etterpå ikke ville hilse på Green (!) (Green, 2005). Hvor er vår evne til å gå i oss selv? Når slike hendelser gjør så sterkt inntrykk på oss som tilskuere, er det ikke så vanskelig å forestille seg hvordan det må kjennes for den som blir skyteskive. For Jacobs, som var den første som beskrev det intersubjektive synspunktet i psykoanalysen og betydningen av enactment, var nok ikke Amsterdam noen enkeltstående hendelse. Da han ble spurt av The American Psychoanalyst om han fortsatt ble kalt en dissident, svarte han: ”No longer as much as I used to be”. I psykoanalysens historie er det mange andre eksempler på hvor liten evne man har hatt til å vurdere på forhånd hvilke nye ideer som er gode og hvilke som er mindre gode. (Cooper, 2008)
Arnold M. Cooper skrev til 20 fremtredende psykoanalytikere fra forskjellige skoler for å finne mer ut om hvor psykoanalysen står i dag i USA. Spørsmålet han stilte kan være av betydning for oss alle å forsøke å besvare, både for vår egen del og i forhold til debatten som pågår ved Instituttet:
“Which theoretical or
technical innovations during the last 50 years or so seem to you to have
been genuinely new ideas in psychoanalysis that actually have enriched and
changed the way we think or practice. To whom do you attribute these
ideas?” (Cooper, 2008).
Cooper skriver at det mest slående ved besvarelsene var bredden i beskrivelsene av nye ideer, og graden av uenighet om deres betydning eller mening. Han mener likevel at svarene synes å vise en begynnende ”common ground” i amerikansk psykoanalyse, men legger til at han ved å hevde dette er klar over at han risikerer å pådra seg alles vrede. Dagens situasjon synes å ha følgende fellestrekk, ifølge Cooper: To-person psykologien og ulike former for intersubjektiv eller relasjonell tenkning synes å ha overtatt for tradisjonell motstandsanalyse. Indre representasjoner i form av internaliserte objekt-relasjoner synes å ha overtatt for drift-forsvar konstellasjoner. Utforskning av interpersonlig-intersubjektiv-relasjonell samhandling synes å ha overtatt eller supplert et intrapsykisk fokus. Overføring oppfattes i mindre grad som en veiviser til fortid enn til nåværende objekt-relasjoner, og analytiker oppfattes som en emosjonelt involvert, deltagende observatør. Tolkning sees bare som en av flere mulige terapeutiske reaksjoner. Erkjennelsen av at interaksjonen mellom pasient og analytiker er samkonstruert, fører til at spørsmålet om terapeutisk ”match” mellom analytiker og pasient blir betydningsfullt.
Cooper bruker begrepet tankenettverk eller tankekollektiv om de grupperingene som har vokst frem. I dag er bildet mer sammensatt enn de tradisjonelle skolene. Jeg syns tankenettverk er et godt begrep som fanger opp dagens fokus på nettverk på alle plan i samfunnslivet. Til tross for utviklingen i retning av noe felles, synes de ulike tankenettverkene i forbausende grad å preges av en autoritær ortodoksi, og det skjer i liten grad utveksling av tanker og ideer mellom de ulike nettverkene, hevder Cooper. Dette gjør at han velger å bruke begrepet ortodoks pluralisme som beskrivende for situasjonen. Hvordan man skal få brakt ideer fra forskjellige tankenettverk inn i en større helhet, er et uløst problem i dagens psykoanalyse, skriver Cooper, som konkluderer med at “Comparative scientific studies ultimately provide the only way for pluralism to lead to progress.” (Cooper, 2008)
Søken etter ”common ground”, slik Wallerstein har argumentert for (Wallerstein, 1990), sprang ut fra et ønske om å finne harmoni i samtidens Babels tårn. Thomä og Kächele (2007) hevder at Wallerstein ikke lyktes med sitt prosjekt, fordi han undervurderte betydningen av forskjeller og motsigelser mellom ulike teorier og teknikker i forhold til klinisk observasjon. Observasjonsdata er fra begynnelsen av farget av metapsykologi, og da er det samsvaret man eventuelt finner mellom klinisk teori og observasjonsdata ikke holdbart, dvs. at man like gjerne kan komme til motsatt konklusjon, noe flere forskere har demonstrert.
Vi må innse at vi har mange psykoanalyser i dag, hevder
Thomä og Kächele. Men siden
psykoanalyse er det psykoanalytikere gjør, må den enkelte analytikers
praksis studeres for å komme så nært som mulig på primærdata. Thomä og
Kächele introduserer en komparativ psykoanalytisk forskningsmodell, basert
på en ny form for behandlingsrapport. Grunnlaget er transkriberte lydopptak
av analysetimer, ledsaget av analytikers forklarende kommentarer for å få
frem egne observasjoner og egen tenkning. Dette materialet overlates så til
evaluering av en gruppe uavhengige observatører. Gjennom dette får man
ivaretatt den vesentlige premissen, at en psykoanalyse er en interaktiv
prosess. ”The contemporary crisis
differs from all the previous ones.
It depends on the
recognition of the intersubjective, relational nature of the psychoanalytic
method.”
Thomä og Kächele (2007)
Begrepet komparativ psykoanalyse ble, så vidt jeg vet, introdusert av Roy Schafer: ”The existence of schools raises the problem of comparative psychoanalysis which, in my view, is a virtually undeveloped intellectual pursuit.” (Schafer, 1979). Komparativ psykoanalyse er en metode, og ikke en teoretisk retning i psykoanalysen, og må ikke forveksles med relasjonell psykoanalyse. Et klassisk eksempel på metoden er boken ”Object Relations in Psychoanalytic Theory” fra 1983 av Jay R. Greenberg og Stephen A. Mitchell. I bokens innledning drøfter forfatterne risikoen ved komparativ psykoanalyse. En sentral kritikk er at psykoanalytiske teorier ikke kan sammenlignes på en meningsfull måte uten å øve vold mot hver enkelt teoris integritet. Slike farer må man være seg bevisst og ha respekt og omtanke for, skriver Greenberg og Mitchell, men konsekvensene av ikke å arbeide med komparative studier er kanskje enda større: ”Without such approaches, psychoanalysis may become a discipline fragmented into semi-isolated and insulated schools, separated not by substantive conceptual differences but by political and fraternal traditions. Such a process would transform psychoanalytic formulations from a growing set of clinical and theoretical inquiries and hypotheses into a series of cultish islands of thought.” (Greenberg & Mitchell, 1983). I dag, over 25 år senere, synes denne spådommen fortsatt skremmende aktuell.
Situasjonen her i landet og ved Instituttet er neppe så forskjellig fra det vi ser internasjonalt. Pluralismen er kommet for å bli også her, og det samme er den relasjonelle psykoanalysen. Trusselen i dag er neppe faren for ensretting eller dominans fra en enkelt faglig retning eller gruppe. Utfordringen er hvilken form for pluralisme vi er i stand til å skape: en fruktbar pluralisme eller kaos, isolasjon eller dialog, ortodoksi eller et åpent, faglig og vitenskapelig fundament for utvikling av nye ideer, tenkning og praksis?
Hvor står vi ved Instituttet i dag i forhold til slike
problemstillinger?
Når det gjelder utdanningsdelen, mener jeg å ha godt kjennskap til den etter mangeårig engasjement som lærer og som medlem i ulike utvalg knyttet til utdanningen. Da jeg begynte som lærer i januar 1999, informerte undervisningsleder meg om programmet første seminargang, der det først var informasjon og presentasjon fra daglig ledelse. ”Etter det”, avsluttet han med å si, ”the show is all yours.” Jeg har senere tenkt på hvor sant det som ble sagt var. Det var i stor grad opp til meg å finne ut av hvordan jeg ville organisere undervisningen på seminaret. Lærerkollegiet var en viktig og nødvendig referansegruppe og støtte, den gang som nå, men det manglet felles retningslinjer og felles litteratur. I løpet av de siste 10 årene er det tatt viktige og store løft i forhold til utdanningen. Dette er et resultat av et bredt organisatorisk arbeid i styret, utvalgene og lærerrådet, og der flere undervisningsledere har bidratt.
Vi har fått:
-
Undervisningsplan som ble vedtatt etter grundig behandling i styret og utvalgene.
-
Veileder for nye lærere der formålet er å gi råd og hjelp i forhold til behovet for å få en oversikt over sentrale ansvarsområder, oppgaver og utfordringer knyttet til seminarlederrollen, både i forhold til gruppeprosess, teoristoff og klinisk drøfting.
-
Prosedyrer for tidlig håndtering av enkeltkandidaters problemer med å tilfredsstille seminarets krav. Siktemålet med prosedyrene er en tidligst mulig avklaring og tilrettelegging i forhold til ulike problemer som kan oppstå i enkeltkandidaters gjennomføring av seminar med den hensikt å hjelpe kandidaten til å oppfylle kravene.
-
Retningslinjer for den kliniske presentasjonen i seminarene. Rammen for de kliniske fremleggelsene ved Instituttet er etter min oppfatning unik. Behandlinger følges over tid. Fremleggelsen er ikke en veiledningssituasjon i forhold til det aktuelle kasus. Materialet er transkripsjoner av terapitimer (det er utarbeidet prosedyrer for ivaretakelse av de juridiske sider ved dette). Terapeuten supplerer med bakgrunnsinformasjon og egne inntrykk. Gruppen får anledning til å studere materialet forut for seminaret. På seminaret leser terapeuten først fra timereferatet, eller avspiller fra lydopptak av timen, og materialet overlates så til seminargruppens assosiasjoner, og den aktuelle terapeut trekker seg tilbake og er i denne fasen lyttende og svarer ikke på evt. spørsmål eller kommer med egne kommentarer før mot slutten av diskusjonen. Metoden gir en spesiell mulighet til å studere terapiprosess og terapeutisk interaksjon, og den gir en frihet i forhold til materialet som fremmer kreativitet og nye perspektiver. Jeg syns det er interessant å registrere at denne metoden har vesentlige likhetstrekk med den forskningsmodell i komparativ psykoanalyse som Thomä og Kächele foreslår.
-
Obligatorisk pensumlitteratur både på innførings- og videregående seminar og oppdaterte litteraturlister med anbefalt litteratur. Jeg har tidligere informert om bakgrunnen for valg av pensumlitteratur (Bulletin nr. 1, 2009). Vektleggingen av samtidslitteratur og samtidsdebatt i pensumlitteraturen, kan gi viktig hjelp til å orientere seg i dagens psykoanalytiske mangfold. Samtidig er et obligatorisk fellespensum viktig for at Instituttet selv ikke skal bidra til kaos, som kan bli resultatet hvis man ved ulike seminarer ikke leser noe felles litteratur.
Etter min oppfatning har utdanningen ved Instituttet i dag en struktur og rammer som gir oss en felles plattform å stå på – en form for ”common ground”. Dette har gjort det lettere å komme som ny lærer og mer tilfredsstillende å være kandidat. Det er viktig at rammene for, og innholdet i utdanningen kan bidra til å skape forståelse for psykoanalysens pluralisme og de faglige utfordringer dette stiller oss overfor, bidra til å skape åpenhet og forståelse for utfordringene vi selv møter i terapirommet og stimulere til kreativitet og forskertrang.
Referanser
Cooper, A.M. (2008). American Psychoanalysis Today: A Plurality of
Orthodoxies. J. Amer. Acad.
Psychoanal., 36:235-253.
Green, A. (2005). The illusion of common ground and mythical pluralism.
Int. J. Psycho-Anal., 86:627-632
Greenberg, J. and Mitchell, S. (1983)
Object Relations in Psychoanalytic Theory.
Schafer, R. (1979). On Becoming a Psychoanalyst of One Persuasion or
Another. Contemp. Psychoanal.,
15:345-360.
Thomä, H., Kächele, H. (2007). Comparative Psychoanalysis on the Basis of a
New Form of Treatment Report.
Psychoanal. Inq., 27:650-689.
Wallerstein RS (1990). Psychoanalysis: The common ground.
Int. J. Psycho-Anal., 71: 3-20.