Seminar med Sandra Buechler:”Depression and regret in clinicians and their patients”.

Ingeborg Aarseth

Fredag den 5. september hadde omtrent 40 stykker funnet veien til Vika Atriums konferanselokale. Sandra Buechler var i anledning seminaret invitert hit av Institutt for Psykoterapi. Buechler er fakultetsmedlem og læreanalytiker ved William Alanson White Institute. Hun skulle denne ettermiddagen forelese for oss om depresjon og anger sett fra et terapeutperspektiv. Vi hadde i forkant blitt lovet en engasjert analytiker som brant for terapeutrollen sin, og hadde av den grunn store forventninger til hva som ville møte oss.

Vi ble ikke skuffet. Buechler startet foredraget sitt med en personlig beretning fra da hun var liten jente og på Jom Kippur skulle gjennom det vanlige bønneritualet. Buechler ble da som barn opptatt av at hun måtte be om syndsforlatelse for ugjerninger hun ikke hadde gjort, og heller ikke hadde noe ønske om å begå. Denne historien ble et bakteppe til det Buechler videre skulle rette fokus mot i forelesningen sin: anger, tilgivelse og forsoning når man som terapeut opplever det man mest av alt håper å skulle unngå: å miste en pasient i suicid.

Buechler opplevde tidlig i karrieren sin som terapeut å miste en pasient i suicid. Hun tok oss med inn i den vonde opplevelsen ved å beskrive, på en personlig og følelsesladet måte, hvordan hun hadde reagert, tenkt og følt omkring tapet av pasienten sin. Flere spørsmål hadde fulgt henne i lang tid etter hendelse; ”hadde hun gått glipp av viktig informasjon som ville vært åpenbar for alle andre å se?” ”Burde hun ha satt av lenger tid til vurderingen for på den måten å kunne avverget suicidet som fant sted rett etter timen?” Hun endte med å kretse rundt tanken ”hva var det med henne som gjorde at hun ikke hadde sett? Hva var det med henne som gjorde at hun ikke hadde forstått?”. Mest ødeleggende av alt, sa Buechler, er når du årsaksforklarer suicidet med et kjernekaraktertrekk hos deg selv, slik hun selv hadde hatt tendens til i etterkant av suicidet: ”jeg er for kjapp” hadde Buechler tenkt om seg selv. ”Jeg er en som er rask i vendingen og liker å få ting unna.” Vi opplever som terapeuter behovet for å gi mening og forståelse til hendelser som skjer i relasjon til pasientene våre. Spesielt viktig blir det nok å skape sammenheng og mening når en krise inntreffer eller når sterke emosjoner berører oss og setter oss ut av posisjon. Samtidig, hadde Buechler fått erfare, er noe av utfordringen som terapeut at vi også må leve med stor uvisshet omkring mange ting. Noe får vi aldri svar på. Mye lar seg ikke besvare.

 Buechler var opptatt av plutselige tap av pasienter samtidig som hun også i særlig grad holdt oppe tematikken omkring planlagte avslutninger av pasienter. Hun stilte spørsmål ved hvordan det er for terapeuter å inngå i tette og nære relasjoner med det for øye å vite at relasjonen en dag skal ta slutt. Når vet ingen. Kanskje snart, kanskje om 5 år? Om 10 år? Det eneste man vet helt sikkert er at relasjonen vil ta slutt. Terapeuten arbeider for nettopp dette; at relasjonen en dag skal kunne ta slutt. Hvordan virker det på oss som terapeuter og menneske? spurte Buechler. Det at pasientrelasjoner tar slutt igjen og igjen omtalte Buechler som ”kumulative tap” hos terapeuten. De kumulative tapene tenkte hun hadde en stor effekt på oss som terapeuter gjennom en lang yrkeskarriere. Hun var opptatt av hva det å vite at man skulle miste gang på gang gjør med engasjementet hos terapeuten. Blir det vanskeligere å knytte seg til pasienter på nytt og på nytt? Forsøker man å beskytte seg mot forestående tap og avskjeder ved å investere mindre i pasientene sine? Blir man over tid mindre hengiven både som terapeut og som menneske? I verste fall, mente Buechler, kunne de kumulative tapene virke som vikarierende traumatisering og over tid gjøre terapeuten utbrent. Viktige spørsmål ble stilt og utdypet av den lille damen med den varme stemmen og det levende blikket. Det fikk oss til å tenke etter. Det fikk oss til å reflektere omkring rollen vår som terapeut og hvordan pasientrelasjoner tar oss med inn i emosjonelle landskap som berører oss dypt, og viktigst av alt hva vi gjør med det. Hva hadde Sandra Buechler over tid gjort med hendelsen der pasienten hennes suiciderte? Hva gjorde hun med alle avslutningene som over tid hadde virket på henne? Å gå inn i tematikken omkring tap, forsoning, anger og tilgivelse hadde gjort det mulig for Buechler å formidle til oss denne fredags ettermiddagen betydningen av noen av sine pasientopplevelser. Dette gjorde hun til oss på seminaret. Det gjorde hun også til sine veiledningskandidater. Til sine kollegaer. Til sin analytiker. På denne måten ble hun ikke værende i tapet, avskjedene eller angeren. De ble til å snakke om, til å tenke omkring: de ble til å bære. På den måten skaffet hun seg selv et rom til å reflektere og snakke om vanskelige og ofte skamfulle temaer: for seg selv og for andre. Sandra Buechler satte søkelys på temaer som ofte ikke blir snakket om på en så personlig og ærlig måte som det hun gjorde for oss denne fredagen: ”jeg kan savne pasientene mine etter at de har sluttet hos meg” sa hun. ”Både pasientene mine og jeg fortjener lang tid på avslutningsprosessen når vi har arbeidet lenge sammen”. Hvor mange er det som snakker åpent om savn og sorg etter at pasientene har sluttet i terapi? De fleste terapeuter som arbeider med intensive pasientprosesser kan nok gjenkjenne tematikken, men å snakke høyt om den? Gi denne terapeutsiden en så selvfølgelig anerkjennelse i plenum? Min opplevelse var at Sandra Buechler gjennom sitt foredrag denne fredagen stoppet opp og gikk i dybden på noe vi terapeuter alle vet noe om, men som sjelden foreleses om og i liten grad skrives om. Terapeuter bruker seg selv som verktøy for å være den andre til hjelp. Vi er selve instrumentet som til enhver tid skal være finstemt for å kunne tenke om og leve seg inn i det den andre strever med. Å gå inn i følelsene pasientene vekker tillive i oss og møte dem med seg selv på nytt og på nytt, skaper en mulighet for at også terapeuten kan bli påført større eller mindre sår, slik Buechler snakket om opplevelsen av pasientsuicidet, slik hun snakket om avskjeder med pasienter som kan vekke sorg og lengsel. Da kan det være lett å ville beskytte seg. Begynner man først å beskytte seg i møte med en pasient kan veien være kort til utbrenthet, mente Buechler. Motgiften mot utbrenthet, slik Buechler snakket om det denne fredagen, omhandlet det å holde seg emosjonelt i live som menneske og som terapeut. Hun var et godt eksempel på et livfullt menneske. Sandra Buechler ga nylig ut en bok med tittelen ”Making av difference in Patientes Lives”. Ut i fra den virkningen hun hadde på sine tilhørere denne fredags ettermiddagen er jeg ikke tvil om at hun klarer nettopp dette: å gjøre en forskjell i sine pasienters liv. Det skal av og til litt til å gjøre en forskjell for en innføringskandidat som har sittet på seminar fra tidlig morgen, for så å haste direkte til Vika atrium på foredrag. Sandra Buechler klarte også det. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at tematikken og måten hun formidlet den på, med sin emosjonelle nærværenhet og kloke ord, nettopp er en type påfyll man trenger for å kunne arbeide over lang tid som terapeut og på samme tid unngå utbrenthet.