Referat fra seminar med Leigh McCullough, Vika Atrium Konferansesenter lørdag 09. mai 2009
Seminarets tittel: Affect Phobia: Engaging the Power of Emotion for Change
Referent: Benny Hagen
Da Leigh McCullough ble introdusert denne dagen, ble det sagt at hennes CV var så lang at det ikke var noe poeng å gå inn på den, men uansett, her er kortversjonen. McCullough er fra USA, flyttet til Norge for halvannet år siden og er nå leder for Forskningsinstituttet ved Modum Bad. Hun er forfatter av fire bøker og over 40 vitenskapelige artikler og kapitler, med hovedfokus på psykoterapiprosessens forskning samt teori og praksis ved korttids dynamisk psykoterapi. Hun er assisterende klinisk professor ved Beth Israel Deaconness Medical Center, Harvard Medical School og er også direktør for forskning i den internasjonale eksperimentelle Dynamic Therapy Association og Co-veileder i Trondheim Psychotherapy Research Program.
McCullough startet foredraget med en personlig historie om sitt vennskap med min seminarleder Rønnaug Leland som var tilstede under seminaret. De har kjent hverandre siden 1989, og McCullough mimret litt om deres felles gode gamle dager. McCullough prøvde her å snakke "njorsk", gjorde seg forstått, men var ærlig på at dette var vanskelig for henne. Hun bedyret at hun ikke gav opp og at hun ville få det på plass. Resten av dagen snakket hun engelsk.
McCullough gikk videre på hvordan det hele startet. Hun jobbet tidligere mye etter atferdsterapeutiske teknikker med fobier, unngåelse og eksponering og så hvordan dette også var selve kjernepunktet i psykodynamisk teori.Unnvikelse av følelser, derav det nå velkjente begrepet affektfobi. Kunne prinsippene overføres og settes i et dynamisk system? Ja, var svaret, og over årene har hun videreutviklet denne terapiformen som er oppsummert i hennes bok fra 2003, "Treating Affect Phobia. A Manual for Short-term Dynamic Psychotherapy".
Gjennom hele seminaret holdt McCullough opp likheter og ulikheter mellom STDP som er hennes terapiform (Short Term Anxiety Regulating Dynamic Psychotherapy) med LTDP (Long Term Psychodynamic Psychotherapy), og viste dette gjennom David Malan sin tenkning mht konflikttriangelet og persontriangelet. Konflikttriangelet består av aktiverende affekter (gir energi og initierer handling), hemmende affekter (reduserer handling, tilbaketrekning fremfor å gå fremover) og forsvar (har like mange former som snefnugg som McCullough selv skriver). Persontriangelet består av tidligere personer, nåværende personer og terapeuten.
McCullough prøvde å være samlende, finne noe som kanskje alle kunne enes om. Dette hørtes ut som en formidabel oppgave, hva skulle det være? Det første hun beskrev, var et universelt prinsipp for all psykodynamisk psykoterapi; at forsvar og angst blokkerer utrykkene av ekte følelser. Hun mente videre at måten STDP og LTDP hjelper pasientene på, er gjennom å redusere angst, skyld og skam, arbeide med forsvaret og gjennom å løse ubevisste affektive konflikter. Hun ønsket tilbakemelding fra salen om noen hadde et annet syn enn dette, men ble møtt med taushet. Hun oppgav ikke å jobbe med pasientens "self-compassion" som en ting alle kunne enes om. Dette var det begrepet hun var mest opptatt av, og som hun jobbet ut fra med alle sine pasienter. Hun viste flere eksempler på hvordan hun helt konkret snakket om dette, hun kunne f. eks be klienten tallfeste hvor mye self-compassion han eller hun hadde for seg selv, og McCullough spurte jevnlig etter dette for å se etter endringer her, for så å utforske det. Hun utfordret salen til å komme med et norsk begrep for dette. Mange prøvde seg, men ingen helt vellykkede. Det var også hennes erfaring at det norske språk ikke har et ord for dette. En kommentar fra salen var at "da har vi vel kanskje ikke self-compassion her i Norge?".
Fra det universelle i terapi til forskjellene mellom STDP og LTDP, hvor McCullough nok en gang brukte Malans konflikttriangel som illustrasjon. Mht forsvarspolen mente hun at i langtidsterapi ble forsvaret gitt tid til å utvikle seg gjennom overføringsnevrosen som senere ble tolket på, mens i kortidsterapi ble forsvaret kontinuerlig kommentert på og dermed kunne overføringsnevrosen unngås. Hun mente hennes type kortidsterapi var mer basert på solen enn på vinden mht hvordan forholde seg til forsvaret, og refererte da selvfølgelig til historien da solen og vinden skulle konkurrere om å få en mann til å ta av jakken sin. Vinden blåste og mannen kneppet igjen, solen varmet og mannen tok den av seg.
Hun var tydelig på at hun etterstrevde å kommentere på alle unnvikelsesmanøvre i terapien, gjennom validering, støtte og "compassion". Hun utforsket også fordeler og ulemper ved forsvaret sammen med klientene. I hovedsak fokuserte hun på ulempene ved forsvaret først. Tanken var at pasienten etter hvert selv ville se hvordan forsvaret holdt følelser unna, og hvordan de videre kunne utvikle sin self-compassion gjennom å redusere selvanklager og selvbebreidelser. Det siste steget for klienten var det McCullough benevnte som "affect expression" - det å stå opp for seg selv og si tydelig ifra om hva han eller hun følte der og da.
Hun stilte krevende spørsmål mht kortidsterapi mot langtidsterapi. Kan karakterendring forekomme uten å arbeide med overføringsnevrosen, og i så fall hvordan. Hvor går grensene mellom langtids- og korttidsterapi, og hvor lang tid kreves for å oppnå en karakterendring ? Hun gjentok flere ganger at de av og til raske bedringer hun fikk gjennom sin terapiform, ville vært umulig uten pasientens lengrevarige terapier tidligere. Jeg kjenner henne ikke, men kan hennes ydmykhet, falkeblikket ovenfra, hennes stadige evne til å stille spørsmål og være undrende og vitebegjæret som virker å drive henne videre kanskje si litt om hvorfor hun har så lang CV?
Gjennom videoer av terapier med kontinuerlig henvisning til Malans konfliktmodell tok hun salen gjennom følelsenes mange funksjoner. Sentralt her var hennes fokus på kroppens betydning. Hun jobbet eksplisitt med å forankre følelsene til kroppen gjennom spørsmål som hvor kjenner du sinnet i kroppen, hvordan kjennes det i kroppen osv. Et av flere sentrale tema for henne var seksuell lyst/begjær, hvor hun gjennom flere eksempler viste hvordan hun jobbet konkret med pasientenes seksuelle følelser for henne. Seksuell lyst er en aktiverende følelse sier hun, hvor hun jobber for at disse ikke skal hemmes så mye av eksempelvis skam, og kanskje ende opp i en eller annen pervertert form. McCullough mener at de seksuelle følelsene må aktualiseres i terapirommet her og nå med terapeuten. Hun kunne stille spørsmål om klientene hadde seksuelle følelser for henne, hva de ville gjøre med henne, hvordan det ville være, til det ytterst pinlige og konkrete. Hun var tydelig på at vi terapeuter nok unngår disse tema i for sterk grad, og hun snakket om store muligheter for utvikling for klientene gjennom at terapeuter var mer modige. Hun var også åpen for sine egne begrensninger mht at dette var vanskelig for henne. Hun kunne gjøre dette når hun hadde en veileder som gav mye støtte. Uten dette ble hun mindre modig og vek mer vekk. Dessverre ble det for kort tid til å gå så mye inn i dette, men terapeuters affektfobi og hvordan dette påvirker behandlingen er i mine øyne veldig spennende og et alltid aktuelt tema.
McCullough var veldig klar på at denne type terapi selvfølgelig ikke erfor alle. Hvem er det så dette passer for? Hun nevnte spesielt personlighetsforstyrrelser cluster C som egnede hvor det i tillegg var et generelt kriterie at personene måtte ha en GAF-skåre på over 50. Personer med få venner, som har store problemer med dagligdags fungering og som mangler evnen til å romme affekt tilstrekkelig for å kontrollere aggressive impulser eller pasienter med alkoholavhengighet, er ikke egnede for denne type terapi. Andre kontraindikjoner er lav impulskontroll, lav motivasjon, alvorlig stress og manglende psykologisk mindedness.
Dessverre sviktet teknikken mye under dagen, McCullough strevde iherdig med å få det datatekniske på plass og holde det gående, men seminaret ble i mine øyne litt redusert av denne grunn. Dette er dog fort glemt, og jeg sitter igjen med mange tanker om hvordan jeg skal overføre alt dette spennende til mitt hode, til min kropp og mitt felt som er alvorlige spiseforstyrrelser, og gleder med til å gå nærmere inn på dette. Hennes siste bok er foran meg nå når jeg skriver dette, og jeg kjenner på kroppen at dette inspirerer meg og gir meg energi. Får håpe at mine hemmende mekanismer er snille med meg slik at jeg kan bevare denne gløden en stund videre.