”NORSK PSYKOTERAPIS FØDSELSHJELPER”
I anledning Alberta Szalita´s 100
årsdag 20. februar har et par medlemmer formulert noen ord om hennes forhold
til norsk psykiatri og psykoterapi.
Alberta Szalita ble født, i U.S.S.R.. Hun tok sin
medisinske eksamen ved universitetet i Warszawa i 1936. Etter krigen dro hun
til USA hvor hun fikk sin psykiatriske og psyko-analytiske utdannelse. Fra
1958 var Szalita læreanalytiker ved Columbia University i New York, og fra
1970 gjesteprofessor i Tel-Aviv. Fra 1963 hadde Szalita årlige
undervisningsoppdrag i Norge og ble æresmedlem i
På 1970-80 tallet var hun gjesteleder ved det årlige
psykoterapiveilederseminaret på Utstein Kloster ved Stavanger. I 1988 laget
Psykiatrisk Opplysningsfond et videoportrettintervju med Szalita. I
forbindelse med Szalitas 90-årsdag i 2000 fikk vi laget et stort kompendium
av hennes sentrale fagartikler. Hovedansvarlig var Johan Fredrik Thaulow
(1921-2005). Han formulerte seg slik:
”She has been, and still is, preoccupied with integrated
eclecticism, as she calls it, a critical freedom to use her entire personal
life experience, her extensive training and long therapeutic experience in a
way which takes more broadly care of the patient than of a narrow
theoretical attitude”.
For mange av oss som nå tilhører den gamle garde, var hun
en unik læremester og et elskelig medmenneske.
Alberta Szalita er en legendarisk skikkelse i
psykoanalytisk psykoterapihistorie internasjonalt, og ikke minst innenfor
norsk psykoanalytisk psykoterapihistorie, hvor hun har hatt stor betydning.
Sammenlignet med alle kolleger i Norge som har kjent henne godt både
faglig og personlig, så er mitt kjennskap til henne mer perifer. Mitt
inntrykk er fra den omtalen hun har hatt både her hjemme og ved The
Faglig bredde og udogmatisk tilnærming er egenskaper som
kjennetegner henne selv og som hun har favorisert hos kolleger. Et eksempel
kan være hvordan hun karakteriserte Einar Dannevig:
I told Dr. Einar Dannevig, a Norwegian friend of mine,
that he was a fox, and he was offended:
-Let me explain:
I'm actually referring to Isaiah Berlin's essay "The Hedgehog and the
Fox" - "The fox knows many things, but the hedgehog knows one big thing."
(1988, Discussion, Contemporary
Psychoanalysis, 24: 372-377).
Om Einar Dannevig første gang følte seg støtt av denne
karakteristikken, så refererte han til den senere med utilslørt
forfengelighet.
Kjente navn innen psykoanalysen er gjerne knyttet til en
bestemt skoleretning, noe som bidrar til å identifisere dem, plassere dem og
kanskje lettere huske dem. Alberta Szalita er ikke lett å plassere. I dag er
det nok mange som ikke har hørt om henne. Hun har et ry for sin integritet.
Hun var bl.a. den som overtok seminarundervisningen ved
The
Om sin terapiform sier hun:
The psychotherapy that I practice is psychoanalytically
oriented. (I maintained through the years close to fifty that
psychotherapy requires more work and knowledge than psychoanalysis.) This
implies that it is eclectic in nature. (Amnon Issacharoff, M.D. (1997), A
Conversation With Dr. Alberta Szalita, Contemporary Psychoanalysis, 33:
615-632).
Praktisk innrettet hun det slik at pasienten kunne se
henne fra benken (men kunne også la
være) og møte blikket hennes. Dette fikk jeg selv erfare
da jeg under et selskap hjemme hos henne ble invitert ned på hennes kontor i
etasjen under og fikk demonstrert hvilken posisjon hun inntok, mens jeg fikk
ligge på benken.
Jeg opplevde henne kontant og direkte, nærmest
dirigerende, kombinert med en sjenerøsitet som er vanskelig å glemme.
Det følgende er klippet fra vår lille, røde
informasjonsbrosjyre om Instituttet, ført i pennen av
Før 66/68 hadde både Alberta Szalita og Harold Kellman
besøkt Instituttet. Et klipp fra Dagbladet 14. september 1963 innholdt et
intervju med henne med overskriften ”Jeg er optimist – jeg synes verden
tross alt går fremover.”
Det fremgår av intervjuet at Norsk
”Jeg har særlig merket meg den åpenhet og hederlighet som
problemene blir presentert med, og kunnskapstørst som imponerer. Å drive
psykoterapi er en livslang jakt etter større kunnskap. Vel står nok noen på
sine barrikader uten tilsynelatende å ville la seg rokke, men det er nå ofte
en ytre holdning. Et annet verdifullt trekk ved de norske psykiatere og
psykologer, er den brede livserfaring de har. Det er en vesentlig betingelse
for å oppnå kontakt med pasientene at terapeuten ikke bare har hentet sin
viten fra boka.
Men mange av dem hadde for liten tillit til sine egne kunnskaper, som burde utnyttes bedre i opplæringen. Den norske opplæringen i psykoterapi synes å ha behov for en konsolidering og støtte. Uten støtte og supervisjon vil den unge terapeut lett føle seg som kastet i havet.”