Å utdanne seg til terapeut er å
våge og være i et tett emosjonelt/affektivt felt.
Intervju med Gjermund Tveito
av Inger
Anita Brynestad
IAB:
Gjermund Tveito, du har vært veileder, læreterapeut
og seminarleder ved Institutt for
Psyko-terapi i en menneskealder - hvis du i din visdom skulle oppsummere hva
du ser på som essensielt i
utdanningen av psykoterapeuter – hvor ville du begynne?
GT:
Jeg tror jeg ville starte med det
relasjonelle aspektet. Det
viktigste i et slikt helt spesielt læringsmiljø som et seminar
ved Institutt for Psykoterapi
er relasjonene – mellom lærer og kandidat og kandidatene imellom. Vi
arbeider i et område hvor kandidatenes selvfølelse og selvtillit blir satt
på spill. ”Duger jeg - er jeg bra nok?”
Å eksponere seg selv- vise sine sterke og svake sider i arbeidet med
pasienter - og med teoretisk materiale - vil alltid foregå i et
spenningsfelt. Utfordringen for seminarleder er å bidra til en optimal
spenning i en trygg gruppe - der læring blir mulig.
IAB:
I min tid som undervisningsleder erfarte jeg at seminarledere har ulike syn
på seminarlederrollen. Noen mener
at seminarleder bør være ganske tilbaketrukket, og at ”gruppens indre
prosesser” bør få gå sin gang uten for mye innblanding fra seminarleder?
GT:
Seminarlederen kommer ikke unna at han også blir en modell. Spesielt
blir vi modeller for hvordan en forholder seg og takler vanskelige
mellommenneskelige problemer. Og spesielt de som oppstår i kandidatgruppa.
Og det å trekke seg, eller lene seg tilbake i en slik situasjon er vel ikke
alltid det klokeste. Men det kan jo selvfølgelig også være situasjoner der
det er viktig å tåle og romme spenningen
- at den også
kan være fruktbar
IAB:
Men noen vil vel kanskje innvende
at seminarlederen ikke skal være en modell- at de enkelte kandidater ikke
skal ”preges” av seminarlederens ”stil”.
GT:
Som sagt tror jeg ikke det er til å unngå at seminarleder blir en
modell , enten man er ”aktiv” eller ”passiv”– og jeg tror heller ikke det er
noen grunn til å være engstelig for å være tydelig. Jeg mener en
seminarleder skal være inspirator og øyeåpner, bidra til flere ideer og
innspill.
Man kan tenke
seg at læring i en slik setting skjer gjennom identifisering. Ved
identifisering utvider individet sitt repertoar mens en samtidig
opprettholder sin egen avgrensethet. Man blir ikke ”som den andre” – men kan
modifisere og utvide sitt eget repertoar gjennom erfaringer med de andre. En
slik identifisering er bare mulig i en trygg setting, der holdningen
oppleves som bekreftende.
IAB:
Men er det ikke en fare for at det kan oppfattes som at det
seminarleder sier og gjør er
”riktig”?
GT:
Jeg tror at tydeliggjøring fremmer
differensiering. Altså er jeg ikke redd for å si hva jeg ville tenkt eller
gjort. Men alltid med et etterfølgende spørsmål - ”Hvordan ville du sagt
det?” Eller forsøke å se på hvordan en innen ulike teoretiske retninger
kanskje ville ha formulert seg ulikt.
Jeg tenker
altså høyt. Tankeloftet mitt er ikke hemmelig. Jeg mener det
også er et viktig bidrag til å skape et symmetrisk forhold.
IAB:
Men en slik gruppe med kandidater er vel ofte ganske heterogen? Noen
har lest og kan mye - noen er mindre belest osv..
GT:
Selvfølgelig. Det kan være store spenn i en slik gruppe - og det er
en utfordring. Kandidatene er ulike også i sin måte å lære på- noen kan
trenge hjelp til å holde seg i det emosjonelle feltet, andre kan trenge
hjelp til å komme dit. I dette er jo gruppen og gruppeprosessene viktig.
Noen kan være
mer ”frontallappstyrte”, mens andre er mer følelsesstyrte. Men
undervisningen er et sted hvor vi
arbeider nettopp med integrasjon av teori og praksis, livserfaring og
klinisk erfaring. Gruppens medlemmer skal ikke bli like- men gruppen skal
være et sted det kan være mulig å arbeide med å bruke seg selv som person -
ut fra sin egen personlighet.
Også derfor er
det viktig at gruppene ikke blir for store.
IAB:
Det kan jo høres ganske krevende ut
- både for kandidater og lærere?
GT:
Ja - det ER en krevende prosess. Kandidatene blir utfordret - men de
fleste liker å bli utfordret.
Og det er viktig å minne om at ”En ekspert som ikke mestrer kunsten å være
ikke-ekspert, blir aldri en god hjelper” Det er kjekt å sitere Kierkegaard.
MEN: Det skal være hyggelig å gå på seminar på Instituttet. Kandidatene skal
glede seg til den enkelte kursgangen – og læreren også
