ETIKKSAK VEDRØRENDE REGLENE FOR LÆREBEHANDLING VED INSTITUTTET
Etikkutvalget v/leder Ragnar Vestgøte
Gml. Ringeriksvei 44
3408 Tranby
Lærebehandlingen er en svært viktig del av utdanningen ved Instituttet. Det har etter min erfaring vært lite etisk refleksjon rundt lærebehandling, både ved Instituttet og i faglitteraturen. Jeg henvender meg nå til etikkutvalget med to spørsmål som utgangspunkt for en slik refleksjon:
1. Kravet til varighet av lærebehandling ble endret i forbindelse med den nye undervisningsplanen. For å bli medlem ved Instituttet kreves minimum 200 timers lærebehandling. Vil en bli veileder og læreterapeut, kreves minimum 300 timer. Begrunnelsen for økningen var bl.a å bringe vår utdanning mer i overensstemmelse med krav ved andre institutter som er medlemmer av IFPS. Såvidt meg bekjent er det ingen dokumentasjon for at 300 timer gjør en bedre kvalifisert i forhold til å være veileder og lærer og heller ikke gir bedre behandlingseffekt med mindre det er snakk om alvorlig psykopatologi (men da er det vel sjelden aktuelt å være lærebehandler eller veileder). Mitt inntrykk er at den stadige økning av læreterapiens varighet gjennom psykoanalysens historie har mange årsaker, og at denne utviklingen ikke har vært gjenstand for særlig etisk refleksjon. En lang lærebehandling legger beslag på store og verdifulle terapeutressurser – både kandidatens og læreterapeutens. Videre gjør økt krav til timeantall det enda mer krevende å gjennomføre utdanningen, særlig gjelder dette for kandidater i distriktene. Hva slags refleksjoner har etikkutvalget av denne endringen i lærebehandlingens omfang?
2. Jeg har i min tid som adm.leder tenkt mye på to kandidater som har henvendt seg til meg vedrørende videregående utdanning ved Instituttet – begge etter min vurdering talentfulle og interesserte kolleger. Den ene hadde før han startet utdanningen hos oss gått i to lengrevarende og intensive psykoanalytiske psykoterapier som begge var bragt til naturlig avslutning. Han ønsket videregående utdanning, noe han ikke tenkte på for 5-6 år siden og valgte å begynne i ny terapi utelukkende på grunn av kravet Instituttet har om lærebehandling. I sin 3. terapi strever han med manglende motivasjon og manglende lidelsestrykk og opplever det som et pliktløp å gjennomføre behandlingen. Den andre kandidaten gikk for noen år siden i psykoanalyse i syv år. Hun ønsket også å ta utdanningen ved Instituttet, men mente det var umoralsk å begynne i ny behandling med den ressursbruken dette innebar for henne selv og en eventuell lærebehandler. Hun søkte om dispensasjon for lærebehandlingskravet, saken var oppe i Utvalg for kandidatutdanning, og hun fikk avslag. Instituttet har som en regel at lærebehandling skal være egenfinansiert og at den i hvert fall i noen grad bør overlappe med utdanningen ved videregående seminar. Jeg utfordrer etikkutvalget til å diskutere disse kravene i et etisk perspektiv og med de to ovennevnte saker som utgangspunkt.
Til orientering gikk jeg selv i trygdefinansiert psykoanalyse før jeg tenkte på utdanning ved Instituttet og startet i ny psykoanalytisk psykoterapi da jeg skulle gå videregående seminar. For meg var det verdifullt, men det finnes noen kolleger som av ulike grunner har gått intensive psykoterapier og som ikke ønsker, ser seg i stand til eller finner det umoralsk å starte i ny lærebehandling for å ta utdanningen. Instituttet ”mister” enkelte av disse kollegene.
Vennlig hilsen
Karsten Hytten
ETIKKUTVALGETS KOMMENTARER TIL KARSTEN HYTTENS INITIATIV VEDRØRENDE REGLENE FOR LÆREBEHANDLING VED INSTITUTTET
Det vises til Karsten Hyttens brev til Etikkutvalget av 02.01.07.
Instituttets regelverk for undervisning, veiledning og lærebehandling bør regelmessig vurderes i lys av erfaringer som høstes og ut fra en fortløpende tenkning omkring hva som er en optimal innsats av tid og krefter for veiledere, læreterapeuter og kandidater når kandidatene skal kvalifiseres til kompetente terapeuter innenfor den dynamiske, psykoanalytisk orienterte tradisjon. Innsatsen må være tilstrekkelig, men ikke representere et overforbruk av tid og krefter hverken på lærersiden eller på kandidatsiden.
PÅ en slik bakgrunn er det prisverdig at Karsten Hytten bringer på bane hensiktsmessigheten av sider ved reglene for lærebehandling ved vårt institutt, vårt forhold til IFPS, ressursbruk og behovet for eventuelle dispensasjonsordninger.
Begrunnelsen for hvor mange timer en lærebehandling minst skal omfatte, er at timetallet skal være i overensstemmelse med det som er vanlig i IFPS’s medlemsorganisasjoner. Etikkutvalget mener at dette både er en svak og rent mekanisk begrunnelse som innebærer en viss tilsidesettelse av lærebehandlers og kandidats gode og samvittighetsfulle vurdering. Målet er at lærebehandlingen skal være fullverdig og komme til en naturlig avslutning. I tråd med dette vil en lærebehandling måtte omfatte mer enn 200 respektive 300 timer eller kunne omfatte et noe mindre timetall. Etikkutvalget mener også at skillet mellom lærebehandling for medlemmer og veiledere/læreterapeuter er kunstig. En lærebehandling skal vel i alle tilfelle være fullverdig.
I tråd med det som her er anført, vil Etikkutvalget peke på behovet for en større selvstendighet i forhold til IFPS. Rent mekanisk å overta regler fra den internasjonale organisasjonen uten å foreta selvstendige vurderinger, finner vi ikke er hensiktsmessig.
Et grunnleggende spørsmål i denne sammenhengen er rasjonalen for at man skal ha mer formalkompetanse for å behandle kolleger enn for å behandle pasienter.
At man skal ha en tilleggskompetanse, f. eks. i form av et veilederseminar, for å være veileder, er mer innlysende.
At Instituttet har vedtatt et regelverk for læreterapeuter og veiledere som gir et skille mellom A og B-medlemmer avhengig av antall timer egenbehandling, kan vel flere enn Karsten Hytten og vi i Etikkutvalget stille spørsmål ved. Vi inviterer til en diskusjon om dette.
Etikkutvalget vil advare mot stadig å høyne kravene til oppnåelse av respektive medlemskap og status som veileder/læreterapeut ved instituttet slik at de nærmer seg kravene i Norsk psykoanalytisk forening og IPA. Hvis kravene nesten sammenfaller, kan man spørre seg om hva som er en god begrunnelse for å ha to foreninger. Det ønskelige er, etter vårt skjønn, to foreninger innen den dynamiske og psykoanalytiske tradisjon, med noe forskjellig profil og som har et godt samarbeid.
En implisitt side ved Hyttens henvendelse som det er aktuelt å tenke på, er rekrutteringen til vårt institutt. Psykologer og leger som vurderer vår videreutdanning, vil se på innsatsen av tid, krefter og økonomi som kreves og om programmet vurderes å gi et utbytte som står i forhold til innsatsen. Hvis innsatsen vurderes å være for omfattende og firkantet hva gjelder kravet til lærebehandling, vil andre terapeututdanninger fremstå som mer attraktive.
Karsten Hytten trekker også opp et etisk perspektiv og et samfunnsperspektiv i sin henvendelse, nemlig læreterapeuters og kandidaters tidsbruk. Seminarene, veiledningen og lærebehandlingen høyner kompetansen til kandidatene, noe som i sin tur kommer senere pasienter til gode. Hvis det blir et overforbruk av tid og krefter i en lærebehandling, ved at den for enkeltes vedkommende kunstig forlenges for å tilfresstille et IFPS-krav, blir dette tid som tas fra pasienter som det er vår samfunnsoppgave å behandle. Lærebehandlingen må ikke bli et demotiverende pliktløp i en sluttfase.
Det siste temaet som Karsten Hytten tar opp, er spørsmål knyttet til muligheter for dispens-asjoner i forhold til regelverket. Det kan dreie seg om egenfinansiert kontra trygdefinansiert lærebehandling og tidspunktet for behandlingen, der kravet er at den i hvert fall i noen grad bør overlappe med videregående seminar.
Utvalget mener det ikke kan være rom for å dispensere fra kravet om egenfinansiering, selv om det i sjeldne tilfelle kan ramme en enkelt kandidat hardt. Når en terapi også inngår i en utdanning, kan det hverken innad i instituttet eller utad forsvares at utdanning finansieres av Folketrygden. Derimot, hvis en fullverdig, egenfinansiert terapi, f.eks. psykoanalyse, har funnet sted før kandidaten er begynt på innføringsseminaret, ser ikke Etikkutvalget noen rimelig grunn til ikke å godkjenne denne terapien som ledd i utdanningen ved instituttet. Hensikten er jo at en kandidat skal ha gjennomarbeidet sider ved sin personlighet som kunne være negative faktorer i pasientbehandling. Instituttets relevante organer må naturligvis bedømme behandlingen som fullverdig.