Bokomtale ved Tove Træsdal :
JEAN WHITE
GENERATION. Preoccupations & Conflicts in Contemporary
Psychoanalysis
I sannhet konstaterte jeg ved første gangs gjennomlesning at forfatteren besitter enorme kunnskaper og har en imponerende oversikt over dagens psykoanalytiske pluralisme i teoretiske tilnærminger og klinisk praksis, slik den er manifestert over hele verden. Boken er utgitt i 2006, og hun har referanser til litteratur skrevet så sent som i 2005, så den er absolutt ”ferskvare”. Referanselisten til denne boken på 200 sider omfatter hele 24 sider, noe som allerede gir en pekepinn om hvor kondensert hun skriver. Informasjonstettheten gjør boken til langsom lesning, dersom ens ambisjon er å få med seg det meste av det som står i den. Imidlertid lager hun sammenfatninger av hovedpoenger, og hennes språkføring er ledig, noe som gjør det mulig å få mye ut av boken uten nødvendigvis å fordype seg i alle dens detaljer.
Jean White stadfester i innledningen at hennes intensjon med boken ikke er å gi en leksikalsk gjennomgang av begreper og tenkemåter, men å fremme sitt faglige ståsted, som er å sette en standard henimot en åpen, prosessbasert, udogmatisk og gjensidig berikende modell for psykoanalyse i dag. White legger vekt på betydningen av å tenke mangefasettert, uten å forsere syntetisering, som et våpen mot fagideologisk fundamentalisme og dogmatisme. En kan si at hun gjør seg til talsperson for et slags ”psykoanalysens fargerike fellesskap”.
Boken omfatter to hovedavsnitt. I første del gjennomgår White hovedtrekk i 3 av samtidens paradigmer innenfor de psykoanalytiske skoleretninger. Hun gjør rede for premissene for utvelgelsen av disse 3, som er ”Contemporary Independents”(heretter kalt CI), Lacanianere og Post-Kleinianere. Hovedrepresentanter for de 3 presenterte retningene er Winnicott, Lacan og Bion. White stadfester at felles for disse skoleretningene er at de i sitt vesen er åpent intersubjektive, opererer ikke med noen reduktiv forklaring av psykologiske fenomener, og deres fokus er på ubevisste prosesser. Hun betoner at det er stor grad av innbyrdes innflytelse mellom de 3 retningene, og mellom disse og andre utviklingslinjer i psykoanalytisk tenkning som hun ikke anser å ha en paradigmatisk identifiserbar metapsykologi, så som attachment-teori, ego-psykologi, den relasjonelle skoleretningen, selv-psykologi m.fl. M.a.o. er et par av de mest innflytelsesrike retningene i vår norske tradisjon ikke inkludert som egne skoleretninger. Den relasjonelle skole, representert ved bl.a. Aron og Mitchell, nevnes i forbindelse med innflytelse fra ’contemporary independents’ og attachment-teori. Selv-psykologi settes i et slektskapsforhold til CI, og en av de fremste representantene for denne grupperingen, Kohut, diskuteres i forbindelse med Whites gjennomgang av narcissisme-begrepet i moderne psykoanalyse.
I første del av boken tar White oss altså med i en presentasjon av hovedkarakteristika ved de 3 valgte skoleretningene, og begynner med gruppen av ”Contemporary Independents”. Den har sitt utspring i den gruppen av analytikere som stilte seg på siden av den opphetede fagstriden mellom Melanie Klein og Anna Freud, den som førte til en tredeling av den britiske psykoanalytiske foreningen på 1940-tallet. Den gang ble gruppen benevnt ”the middle group”, men fra 1973 tok de ”independent” som sin egen offisielle betegnelse. White nevner en rekke teoretikere som i det store og hele har sitt ankerfeste i denne retningen: Marion Milner, Masud Khan, Chr. Bollas, Thomas Ogden, Jessica Benjamin, Joyce McDougall, André Green; alle selv originalt tenkende og slik sett også uavhengige av den uavhengige gruppen. Også Searles, Eigen, Casement, Coltart, A.Philips, H. Stewart, J. Chasseguet-Smirgel og ekteparet Symington plasseres av White i denne gruppen. Hun begrunner at hun ikke finner det korrekt å betegne denne gruppen som ”objektrelasjons-teoretikere” med at det ville gi konnotasjoner av en mindre åpen modell for selvet og dets utvikling enn det som er karakteristisk for dagens CI, selv om innflytelsen fra Fairbairn, Guntrip og Balint klart er til stede.
Winnicott er den mest ruvende referanseperson for
denne gruppen. Karakteristisk for ham er i følge White at hans versjon
av psykoanalyse er ”mer artistisk enn vitenskapelig (og sprenger den
dualiteten)…gir forrang til
dype ubevisste prosesser som veien til utvikling, (noe som) utgjør et
radikal avvik i forhold til ideen om et dynamisk ubevisste som kan
bringes under kontroll for å styrke ego”. (Min overs.) White tar for seg
noen av Winnicotts begreper som i særdeleshet har influert CIs
teoridannelse og praksis, hvor bl.a. ”regresjon til avhengighet”,
overgangsobjekter/fenomener
( ”transitional space”, ”thirdness”,) og fostring av en godartet
aggresjon i tjeneste for
frigjøring av generative krefter via ”the use of an object”står
sentralt. I behandlingssammenheng legges det til rette for muligheten
for å bli omsluttet på moderlig vis i den analytiske settingen, samtidig
som mer utfordrende og ”triangulerte fortolknings-nivåer” forutsettes
nødvendige etter hvert som pasienten utvikler seg henimot fungering på
et ødipalt nivå. Retningen som helhet karakteriseres ved vektlegging av
emosjon, subjektiv erfaring, intuisjon, og kulturell og estetisk
erfaring. Som en konsekvens av slike implisitte idealer, legges stor
vekt på kreativitet. Der er vid teoretisk eklektisisme og pluralisme.
Den ytre virkelighets betydning, da særlig i den tidlige utviklingen,
vektlegges i en ganske annen grad enn hos både Lacanianerne og
post-Kleinianerne. Fagsjargong unngås mest mulig, og begreper
illustreres ofte med metaforer fra kunst, litteratur og musikk.
White går detaljert inn på bidragene til framstående representanter for CI, som hun gjør det gjennom hele boken også i forhold til de andre skoleretningene. Slik sett kan boken nærmest tjene som et ”ettbinds-leksikon” hvis en i en fart ønsker å minne seg om hva som er en bestemt forfatters hovedsynspunkter. Det vil føre for langt i denne omtalen om jeg skulle gå inn på alle disse sammendragene av ulike tenkeres bidrag. Forfatternes utmynting av nye begreper omtales, så som for eksempel Kahns ”cumulative trauma”, Ogdens ”analytic third” og ”autistic-contiguous position”, Bollas’ ”normotic illness”, m. mange flere, og forfatterne omtales i sin faglige sammenheng, mht. hva og hvem de er påvirket av og selv har influert.
Som helhet karakteriseres alle CI ved å vektlegge det å gi pasientene rom til å utvikle og artikulere sin egenart. Regressive former for overføring/motoverføring krever modifikasjon av klassisk psykoanalytisk teknikk, i favør av en holdende, ikke tolkende, ofte pre-verbalt og pre-symbolsk erfaring. Med utgangspunkt i Heimanns og Rackers banebrytende arbeider om motoverføring, er det i dag utviklingstendenser i retning av å se overføring/motoverføring som to begreper som ikke kan skilles fra hverandre. (Ogden, Symington m.fl.) Slik CIs bruk av overførings/motoverførings-matrisen utvikler seg, vektlegges de ureduserbare elementene i den ubevisste interaksjon mellom pasient og analytikers sinn. Der er sterkt fokus på intersubjektivitet. Det er interessant å merke seg at innenfor alle de 3 skoleretningene betones kravene til analytikers ærlige, skrupuløse arbeid med å skille mellom sitt eget private og reaksjoner som oppstår i samspillet med den enkelte pasient. Ingen av de omtalte teoretikerne gjør seg til talspersoner for selvavsløring; det tilstrebes et terapeutisk miljø som er personlig og skapende. Ideen om terapeuten som ’blank screen’ er forlatt, men grunnleggende rammebetingelser for psykoanalytisk behandling, innbefattet at terapeuten samvittighetsfullt tilstreber at privat materiale forblir hos ham/henne til ”innvortes bruk”, så å si, holdes i høy grad i hevd. Kanskje nettopp fordi prosessen foregår i et intenst og nært emosjonelt klima mellom partene, blir slike rammer av særlig avgjørende betydning. Det framgår av alt White skriver, og ikke minst av de mange kasuistiske vignetter ispedd teksten gjennom hele framstillingen, (der så godt som alle er eksempler fra hennes egne kliniske praksis og tjener som ypperlige illustrasjoner,) hvor krevende analytisk virksomhet faktisk er for den som utøver den. Ikke minst gjelder det siden de pasienter som i dag befolker analytikeres terapirom er traumatiserte mennesker med alvorlig patologi og personlighetsproblematikk, hvor behovet for et dyptgående reparasjonsarbeid er sterkt.
Whites fremstilling av Lacans versjon av
psykoanalyse ble for meg en prøvesten for hvordan hennes fortettede
framstilling kan nå meg som leser innenfor et område hvor min
forforståelse er beskjeden. Og jeg må innrømme at siden kjennskapet til
hans tenkning er dårligst fundert hos meg, var det en større utfordring
å ”henge med”, dog var det
mulig, takket være forfatterens klarhet i fremstillingen. Jean White er
opptatt av at Lacans tenkning omfatter vesentlige perspektiver som med
fordel kunne være mer påaktet i videre kretser. I England, for eksempel,
er han stort sett fraværende i pensa til analytisk utdanning, og
annerledes er det så vidt meg bekjent ikke her på berget. Lacans stil,
fundert i lingvistikk og filosofi, er tilsiktet vanskelig tilgjengelig,
hevder White. Lacan ønsket å vekke og forvirre leseren, å skape et vell
av alternative muligheter for å gå i dialog med hans bidrag, og det er
nesten umulig å fremstille hans teorier uten å overforenkle eller
forvrenge. Han var opptatt av kreativ nylesning av Freud, og vektla det
ubevisste mer enn mange i hans samtid, samt sørget for at temaer som
seksualitet og drift, faren som symbol, kom mer i forgrunnen. Disse
temaene var svekket til fordel for sterkt fokus på mor/barn-dyaden, samt
ego-psykologien, som Lacan for øvrig hadde lite til overs for. White
betoner at utbredelsen av Lacans innflytelse har tatt nokså forskjellige
former i ulike deler av verden. I USA har hans tenkning først slått rot
i de aller seneste årene, fra midt på 90-tallet. White refererer til en
rekke teoretikere som er influert av Lacan. Ikke minst har hans tenkning
influert feministiske tenkere. Hun tar for seg særlig bidragene til
Julia Kristeva og Luce Irigaray, som riktignok bygger på ham, men som
selvstendig videreutvikler hans tenkning i retninger som Lacan selv ikke
nødvendigvis ville ha vært enig i.
White konsentrerer seg om Lacans tidlige bidrag
(før 1964) som er blant hans mest innflytelsesrike i forhold til
problemstillinger som angår klinisk praksis. Hun gir ganske mye plass
til utvikling av hans begreper ”the real, the imaginary and the symbolic”,
og tredelingen mellom need, demand (fr. ’demande’ har en mykere
konnotasjon enn det tilsvarende ord på engelsk) og desire.
Jouissance-begrepet refererer til barnets opprinnelige opplevelse av
moren som allmektig, som barnet må beskytte seg mot, og her kommer
trianguleringen inn i bildet som en ”lov” som Lacan betegner som ”Le
Nom(Non) du Père”. Ved denne metafor kan barnet gi opp å tilfredsstille
mors ”desire”, og blir fri til å finne sin egen. Disse, og flere andre
ny-utmyntede begreper gjøres fyldig rede for i Whites tekst. Hun omtaler
også i et eget avsnitt Lacans bidrag til tenkning rundt kjønn og
kjønnsidentitet, hvor han vektlegger konstitusjonen av dette gjennom
språk via miljøet som omgir individet i familie og samfunn, et område
hvor han har inspirert mange feministiske tenkere. (Foruten de to jeg
allerede har nevnt, er norske Toril Moi en av disse.)
De ulike skoleretningers betydning i deres kliniske
praksis er et hovedanliggende for White. I lacaniansk praksis vil
hovedfokus være henimot å bringe analysanden i kontakt med sitt
ubevisste. Pasientens behov for å føle seg bedre, bli kvitt symptomer,
forbedre sitt forhold til andre mennesker er ”demands” som ved analyse
søkes erstattet av kontakt med ubevisste prosesser. Formålet er å øke
analysandens evne til å utvikle sin egen subjektivitet og kunne forlate
fastlåste posisjoner til fordel for større mental fleksibilitet. Den
famøse avbrytelse av en analysetime når som helst får sin forklaring: En
time kan avsluttes på et punkt der det foreligger et implisitt spørsmål
eller tvetydighet, hvor muligheten for det ubevisstes gjennombrudd
poengteres, og symboliseringen overlates til pasienten. Lacanianere
hevder at denne praksis ikke bare understreker ubevisst betydning ved
overraskelsesmomentet, men frustrerer et krav om at analytiker skal
fremskaffe innsikt og fremmer analysandens eget ”desire”. Det
understrekes hos White at den lacanianske tilnærming til psykoanalyse
innebærer stor vekt på pasientens autonomi og vektlegger ikke et
holding/containing-aspekt.
Hun understreker at for svært forstyrrede pasienter kan den
lacanianske metoden føles holdende ved at den kan styrke de
fungeringsmuligheter pasienten allerede har, og at den for nevrotiske
analysander kan være stimulerende, tankevekkende og til tider
forvirrende. Nivået av analytisk abstinens har vært rapportert som
frustrerende; metoden gir lite mulighet for opplevelse av støtte og å
bli rommet i den analytiske situasjon.
Som den tredje skoleretning presenterer White en
gruppe av teoretikere som hun benevner Post-Kleinianere. (Heretter P-K.)
Historisk har denne gruppen fokusert først og fremst på forståelse og
behandling av alvorlige forstyrrelser, borderline- og psykotiske
tilstander. Fremdeles vektlegges analyse av individer som er vanskelige
å nå, fastlåste i kompleks defensiv psykisk organisering. Teoretisk
influerer denne gruppen andre skoleretninger, som CI og Jungianere, mens
deres behandlingsteknikk forblir idiosynkratisk, med deres avgjørende og
konsekvente vektlegning på overføringstolkning som vesentlige
intervensjonsmetode. (White underbelyser etter min mening graden av
fagstrid omkring dette temaet; eksempelvis har både Bollas og Green i
skrift og tale gått kraftig til felts mot det reduksjonistiske i ”here-and-now
transference interpretation” som eksklusiv metode i psykoanalyse, uten
at deres argumentasjon skal tematiseres her.) Bion regnes som retningens
hovedrepresentant, og White behandler utførlig hans bidrag, samt
tenkningen til noen andre P-K’ere som hun mener har gitt teoretiske
bidrag av paradigmatisk verdi: Rosenfeldt, Henry Rey, D. Meltzer, John
Steiner og Ron Britton er viet egne avsnitt i boken, med gjennomgang av
disses begrepsmessige nytenkning. Blant mange tankevekkende
innfallsvinkler til ulike fenomener, fant jeg ikke minst Meltzers
oppfatning av at den depressive posisjon kommer før, ikke etter, den
paranoid-schizoide i barnets utvikling interessant. Hans bidrag er i det
hele viet relativt mye plass i boken. Betty Joseph og Hanna Segal
omtales som mer tro til Kleins grunnleggende paradigme. Det er
interessant å konstatere en parallell utvikling hos CI og P-K. med
hensyn til en vektforskyvning i den senere tid fra opptatthet av det
tidlige mor-barn forhold til et mer triadisk perspektiv. I kleiniansk
tradisjon har særlig Britton fokusert på ’container/contained ’ som en
triangulert situasjon.
Karakteristisk for en kleiniansk analyse er i følge
White at det kan være en ”grundig, robust og dypt holdende erfaring”.
(Min overs.) Det er vanlig med høyfrekvent behandling. Manifestasjoner
av destruktiv aggressivitet vil bli taklet umiddelbart, og det tolkes
ganske intensivt. Noen vil kunne oppleve denne tilnærmingen som
persekutorisk, og der er mindre rom for det lekende, men det kan også
oppleves meget holdende. Realitetene utenfor analyserommet vektlegges
lite. De P-K som er mest influert av Bion vil gjerne tolke mindre og gi
mer rom for det uventede.
I bokens andre del, ”Contemporary Clinical Practice”, ser Jean White på hvordan forståelse av narcissisme, ulike måter å oppfatte psykopatologi på, og endelig ulik forståelse av overføring/motoverføring vil føre til divergenser i klinisk tilnærming. Hun ser på ulikheten i narcissismeforståelse mellom bl.a. Kohut og Kernberg, og hun omtaler det faktum at Lacanianerne ikke opererer med narcissisme som klinisk begrep, mens derimot perversjonsbegrepet har en mer sentral plass i patologiforståelsen deres enn hos CI og P-K. Det er større konsensus mellom de 3 skoleretningene i forståelsen av grunnlaget for psykoser og nevrotisk problematikk. Med hensyn til overføring/motoverføring, gir hun et historisk overblikk over utvikling av forståelsen av motoverføringsproblematikken i psykoanalytisk behandling, hvor hun utpensler forskjellene mellom CI og P-K, og kommenterer at bruk av motoverføring som klinisk instrument er mindre fremtredende hos lacanianerne. Hun drøfter overførings/motoverføringsmatrisen som redskap i regresjonens tjeneste, når det gjelder å nå sinnstilstander fra tidlig i individets utvikling, og som progressiv faktor for tilgang til utfoldelse av potensiale som har ligget brakk. I et langt avsnitt omhandler hun også den lacanianske forståelse av overføring/motoverføring, som igjen skiller seg mye fra de 2 andre skoleretningers. I to avsluttende kapitler, ”Surprise, humour and non-interpretation” og ”The aims of analysis and psychic growth”, vandrer hun litt mer fri-assosiativt mellom ulike teoretikeres bidrag til hva som konstituerer grunnlag for psykisk vekst.
Annen del av boken er enda mer kondensert enn del
1; White behandler det meste av det som er å omtale i moderne
psykoanalyse, og å gi et fyldestgjørende referat ville totalt sprenge
rammene for en bokomtale. En liten innvending jeg har hatt mot boken, er
at White kryssrefererer mye til seg selv, og det kan oppleves noe
frustrerende. Jeg forstår at det er vanskelig å lage en oversiktlig
framstilling av et så komplekst materiale, og det er selvsagt mange
måter å disponere en slik bok på. Men temaer forlates og dukker opp
igjen i mange sammenhenger, noe som kan føles litt unødig krevende for
leseren.
Jean White avslutter med å stadfeste sitt hovedanliggende – å argumentere for nødvendig-heten av psykoanalytisk pluralisme. Veien til å kunne lære av hverandre, må gå gjennom gjensidig respekt for og anerkjennelse av forskjeller. Hun gir helt til slutt til beste noen forslag til hvordan hun mener rent klinisk at retningene kunne ha nytte av å bli inspirert av hverandre: Lacanianerne kunne trenge noen nye perspektiver på containment, og muligens også vie det affektive mer oppmerksomhet, P-K kunne med fordel vekte klienters ytre realitet, og vise mer ydmykhet og bli mer tentativt åpne i sin forståelse, mens CI tenderer mot å overse destruktiv aggressivitet i for stor grad. Hun håper at hennes bok vil kunne tjene som en spore til fortsatt komparativ kryss-paradigmatisk diskusjon. Jeg vil på det varmeste anbefale boken til lesere som ønsker å oppdatere seg på hvordan hovedtemaer i moderne psykoanalyse, særlig den delen av den som har ankerfeste i Europa, håndteres. Siden hun skal gjeste vårt institutt i september, vil vi snart oppleve muligheten for å komme i dialog med henne, og jeg tenker at det er noe vi kan ha grunn til å imøtese med mye positiv forventning.